De beste låtene i 2012

Jeg observerer at slike "årets-beste ditt og datt"-lister igjen er i omløp. Når sant skal sies er jeg mildt sagt uenig i alle jeg har lest hittil. Solange? Losing you? Årets beste låt? Virkelig? Trukke det, kisen. Nei, det er på tide å konsentrere seg om de virkelig gode låtene, så her kommer den eneste oppsummeringen av musikkåret 2012 du egentlig trenger.

Først noen låter som fortjener hederlig omtale. Gjenforeningen av Blur i år var kortvarig, men jammen får vi en ny "gjenforening" neste år, på den masete Øyafestivalen. "Under the westway" viste at de vennligst bør finne et studio og spille inn nye låter. Ikke revolusjonerende, ikke nytenkende, bare veldig veldig bra. Kvalitet preger også Jessie Ware. Hun låner beaten til ikke ukjente "Try sleeping on a broken heart" på "Wildest moments", og lar stemmen tale. Finfine greier. Frank Ocean er i overkant oppskrytt etter min mening, for Channel orange er som album ikke jevnt nok. Et av høydepunktene er dog falsetten i "Thinking about you". Tame Impala fikk også i overkant mye skryt for sitt album. "Feels like we only go backwards" var eneste gull av gråstein jeg kunne finne. Ellers kan man nevne The Lumineers med "Ho Hey", The Killers  og den eneste spiselige låta fra Battle born, nemlig "Runaways", samt Alina Devecerski - "Det e dark nu", CHVRCHES - "The mother we share" og årets hipsteralibi, herr Dan Croll med "From nowhere". Sannelig ikke verst. Nå til toppen av kransekaka.

10. The Dandy Warhols - Well, they're gone
Et lite comeback dette. Etter et par, tre livløse album fant Courtney Taylor-Taylor endelig tilbake til gammel storhet. "Well they're gone" er minimalistiske greier, men man trenger ikke så mye staffasje når låta er såpass god i seg selv.


9. Miles Kane - First of my kind
Årets britpop alibi. Har til gode å levere et helstøpt album, så forsøket med en EP var jo beundringsverdig. Tittelsporet "First of my kind" er beholdningen, og det holder jo massevis når det går for seg på denne måten.


8. Melody's Echo Chamber - I follow you
Skranglete fuzzgitarer og tynn pikevokal kan ikke bli annet enn uimotståelig. Får ofte trangen til å sette den på rett etter at låta er ferdig. Har man en dårlig dag er det bare å lukke øynene og la Melody Prochet helbrede deg.


7. Sharon van Etten - Give out
Her skjer det ikke mye, men det som skjer er ektefølt. Her biter Sharon van Etten seg fast i sjelen din. Fascinerende behagelig og forstyrrende vakkert på samme tid.


6. First Aid Kit - Emmylou
Jeg skal være den første til å innrømme at noe av interessen for disse søstrene falt katastrofalt da "Emmylou" ble allemannseie gjennom en opptreden på Skravlan. En stund etter dette hørte jeg allikevel på den, både titt og ofte, da den nesten ikke er til å komme utenom: Nydelig, silkemyk vokal og steelguitar. En innertier.


5. Arctic Monkeys - R U Mine?
Tungt fra unggutta. "I go crazy, 'cause here isn’t where I wanna be. And satisfaction feels like a distant memory. And I can’t help myself. All I wanna hear her say is “Are you mine?”.


4. Taylor Swift - We are never ever getting back together
Hun oppfører seg som en fjortis i en alder av 22 år. Ingen spesielt god egenskap, hadde det ikke vært for at hun er søtere enn raffinert sukker. Max Martin (mannen bak 90-tallets største hits) fant endelig tilbake til formen her, med latterlig avhengighetsskapende refreng. Tøys og tull fra ende til annen, men mest gøy.


3. The Raveonettes - You hit me (I'm down)
To livstrøtte dansker med fuzz på gitaren og poprefreng fant tilbake til seg selv med albumet "Observator". Flere kvalitetslåter er å finne på denne skiva, så det å plukke ut bare én var vanskelig. "You hit me..." treffer meg kanskje mest. Trommebeaten drar låta såvidt videre med god hjelp av pianoet. Så kommer toppen av kransekaken, 2 minutter og 15 sekunder inn i låta: Det lille øyeblikket da gitarsoloen nærmest snubler avgårde. Deilig.


2. Haim - Forever
Tre søstre fant popformelen noe så inni hampen med denne godbiten. Den rullende bassgitaren, den lekende gitaren og den livsbejaende trommingen med et herlig uforståelig refreng, som det bare er å mumle ivei på. Digg. Denne topper de neppe.


1. Lana Del Rey - Ride
Hun er pompøs og har en litt i overkant følsom fremtoning denne damen. Før handlet det om leppene (som har blitt mindre og mindre etterhvert som året har gått), nå handler det mer om musikken. Albumet har vokst og vokst på meg, og det er flere gullkorn som kunne kjempet om seieren. Men "Ride" er udiskutabelt årets beste låt. Det er ikke så mye annet å si at Lana er drømmekvinnen, hadde hun ikke hørt så neddopa ut når hun blir intervjuet. Uansett, I heart Lana.

15 år siden...

...på denne dag så "Be here now" dagens lys. Albumet? Jo det var pompøst, oppblåst og  "over the top". Det er det fortsatt. Bassen finner man kun hvis man lytter ekstremt nøye etter. Om du lurer, så finnes den et eller annet sted bak den massive veggen av gitarer. Men hva med låtene? "D'you know what I mean?" funker fortsatt som en oppkvikker. Om det er morgen og søvnen fortsatt har overtaket er dette den beste medisinen som finnes:

Du hellige tid. Imens venter jeg på gjenforeningen av Oasis:

The boy with the blues

Skulle trodd høsten var her allerede og at verden er like mørk som den faktisk er. Da er det godt man har en låt som denne. Burde selvfølgelig vært med på den aller siste Oasis skiva, men Noel ville noe annet. Jeg tviholder meg til: "and my dreams are bound, to come true somehow". Ikke helt sikker på hva disse drømmene er, men på tide at noen av dem materialiserer seg. En eller annen dag. Er en ny jobb løsningen mon tro? Eller er det bare god gammel syting? Jeg setter pengene på sistnevnte:



Apropos Lana Del Rey. Damen kommer med flunkende nye låter, sju i antallet, i november. På nyutgivelsen av "Born to die" finner du garantert denne:



En liten søtnos av en dame forresten. Jeg tror jeg har en liten crush der altså:

Lana Del Rey - Summertime Sadness

Herlig dramatisk, pompøs og såkalt kunstnerisk video til en av mine absolutte favorittlåter fra i år. Nebbet til Lana er fortsatt like fascinerende...

Sommer'n er hos Cubus

Ifølge reklamen vel og merke. Sjansen for at jeg drar dit for å hente den er heller små. Men nok tullprat. Like sikkert som startskuddet for fellesferien kommer klagene over den norske sommeren. Eller mangelen på den. Hvert bidige år irriterer jeg meg grønn over denne sutringen. Vi bor i Norge. Punktum. Finale.

I bloggens tegn er det virkelig på tide med noen navlebeskuende hendelser fra den siste tiden. Kollenfestivalen var som ventet traurige greier. Tåke er ikke det man betaler for, sånn egentlig. Men det kunne jeg gjerne gjort for Rihanna. Makan til middelmådig karaokeshow har jeg ikke opplevd siden, tja, Kelis noen timer før. Kelis var sjanseløs der hun snublet rundt på scenen, gaulet og prøvde å spille trommer. Rihanna var uinspirert, og de få gangene hun ikke brukte innspilt vokal hørtes det ut som en tåkelur. Flaks at det passet til settingen.

Aldri så galt at det ikke er godt for noen verdens ting: Traff en kompis jeg ikke hadde sett på fryktelig, fryktelig lenge. Det var artig. Og så leverte Noel Gallagher, som han alltid gjør. Stod alene 10-15 meter fra scenen og storkoste med med nye schlägere og gamle Oasis-hits. Kun omringet av mugne Rihanna-fans, det vil si fjortisjenter som ikke vet hva en gitar er. For 15 kroner minuttet fikk jeg i det minste valuta for pengene. Slik så det ut:

Jeg har kjøpt meg en genser på salg. Kanskje litt for trang og kroppsnær etter min smak, men med denne kan jeg nok engang bringe sexyback. Oh yeah:

Igår lagde jeg meg en særdeles velsmakende salat.

Lekkert

Før

Etter

Jeg har ferie for øyeblikket, så da lar jeg kroppen forfalle. Dog kun utseendemessig da jeg regelmessig tvinger meg selv ut på joggeturer. Det gjelder først og fremst skjeggveksten, her har vi en tredagers:

Kinnskjegget går nå bare under navnet "villniss". Skal jeg ut blant folk tror jeg at barberhøvelen må gjøre sitt. Det eneste problemet er at en tredagers fort blir en firedagers osv...og da er det unektelig smertefullt å fjerne skogen. Gudbedre, jeg gruer meg allerede:

Å ha ferie er finfine greier. Å gjøre ingenting er helt fantastisk. Håper å rekke å gjøre ingenting ferdig før ferien er over. For tiden leser jeg Cormac McCarthys "Blodmeridianen". Voldelige greier, men tidvis så spennende at det formelig spruter av ordene. 

Sommeren må også ha et lydspor. Her kan du høre noen fjorlette vår/sommer-låter jeg har satt sammen. Garantert god stemning!

Da skal jeg vel ha vært gjennom de fleste bloggklisjeene i løpet av et innlegg. Imponerende om jeg får sagt det selv. Sånn helt til slutt: Er du kvinne, singel og leser dette, så er dette blogginnlegget faktisk en eneste lang kontaktannonse. "Herreminhatt, what a catch!", tenker du nok nå. Koz og klemz, den syrlige mannen.

You got no rhythm...

but you know how to run.

De 11 beste låtene i 2011

Nok et år er i ferd med å gå mot slutten. Det er på tide å oppsummere musikkåret 2011, som vitterlig er over i starten av desember. Da overtar julemusikken og overdøver fullstendig ethvert spedt forsøk på å skvise inn normal musikk.

2011 har bydd på noen overraskelser og noen helt forferdelige låter. Gabrielle og hennes breiflabbvokal skapte ikke vakre toner i mitt hode. Om det noengang skulle bli aktuelt Gabrielle: Ikke ring meg. Og ikke mas om at jeg skal ringe deg heller. Nå over til noe lystbetont, årets 11 beste låter i mine ører. Men først til dem som får hederlig omtale.

Gammer'n sjøl (født i 1948), Charles Bradley, med årets beste soul-låt som handler om at verden går åt skogen eller som han synger selv: The world (is going up in flames). The Strokes gjorde et velkomment comeback i år, med Life is simple in the moonlight skimtet jeg gammel storhet. Foo Fighters er et band jeg var rimelig glad i, men så falt jeg av lasset etterhvert. Med årets album fant jeg i det minste en låt jeg kunne høre på mer enn en gang, Arlandria, hvor Dave Grohls formel vers, vers, REFRENG får nok et utløp. Girls er et band jeg ikke liker, men med My ma traff de gull. Det er etter to minutter man får betalt for innsatsen, der en gitarsolo får lov til å leke seg mens syngedamer korer guddommelig. Frank Ocean, ville svømme og det gjorde han bra. Kasabians album havnet litt i skyggen av en viss annen utgivelse som kom i rundt samme tid, men det er en solid skive der Man of simple pleasures er et av høydepunktene.

Nå til de 11 beste i 2011.

Vi starter friskt med pensjonisten Noel Gallagher.

11. Noel Gallagher's High Flying Birds - Aka...Broken arrow

Et livsbejaende komp med Noels uimotståelig teft for gode refreng er Aka...broken arrow i et nøtteskall. Jeg ble blåst av banen første gang jeg hørte den, mest fordi den i albumform er et overraskende innslag, og vugger avgårde. Et helt fantastisk komp. Et djevelsk fengende refreng. Tre minutter og trettifemsekunders lykke. Legg merke til sagsoloen, ja nettopp. Det spilles på sag.

10. First Aid Kit - The lion's roar
Disse to småjentene fra Sverige får frem noen fantastiske harmonier. Når første single i tillegg er gull i seg selv er det bare å glede seg til det nye albumet som kommer 23.januar 2012.


9. Miles Kane - Rearrange
Miles er mest kjent som makkeren til Alex Turner (Arctic Monkeys) i duoen The Last Shadow Puppets. Hans opprinnelige band The Rascals gjorde ikke stort ut av seg, så da er det kanskje ikke så rart at Miles valgte å gå solo. Albumet er ujevnt, men har flere gode tilløp der Rearrange er alene på toppen. Kvalitetspop.


8. Cults - You know what I mean
Cults er en duo som består av paret Brian Oblivion og Madeline Follin. Særdeles innsmigrende fjorlett musikk med sommerlig tilsnitt ble servert på debutalbumet. En finfin vår- og sommerflørt var det, og You know what I mean holder fortsatt mål. Stemmen til frøkna holder seg såvidt innenfor det akseptable i mine ører. Den kan være en kilde til irritasjon for noen og enhver, vil jeg tro. Ennå ligger den på godsiden:


7. Lykke Li - I know places
Svensk dame på den heite siden. Merkelig tiltrekningskraft har hun, og med låter som dette i bagasjen kan man ikke annet enn å bli søvnig. Nydelig, på mer enn én måte:


6. Alex Turner - Piledriver waltz
Arctic Monkeys frontmann slapp soundtracket til filmen Submarine før fjerde skive fra hovedbandet. Denne låta finner du også på Suck it and see, men her får vi den "originale" versjonen. Besynderlig og underfundig tekst i et nedstrippet arrangement. Filmen er bra den også:


5. Bright Eyes - The ladder song
Bright Eyes er vel ikke akkurat leverandører av oppløftende musikk, The ladder song er nok et bevis på det. "No one knows where the ladder goes. You're gonna lose what you love the most. You're not alone in anything. You're not unique in dying". Jadda:

4. M83 - Midnight city
Dobbeltalbumet M83 kom med i år var i meste laget for undertegnede. Det var kun et par tre låter som stakk seg ut. Et av disse er Midnight city som på merkelig vis er fantastisk fengende. Det er da nødt til å være første gang siden George Michaels "Careless whisper" at saksofonen har fått en slik fremtredende rolle, og lykkes med det. Hysterisk bra sakssolo:


3. Beady Eye - The beat goes on
Oasis er over, og ut av asken kom Beady Eye. Oasis minus Noel, og det var vel heller skrale saker. En og annen gang treffer de blink. The roller er fortsatt en trivelig låt, men det er The beat goes on som er gullet blant gråstein. Får håpe neste utspill blir mer i denne gaten:


2. Radiohead - Codex
King of limbs var en gedigen skuffelse. Det var det endelige beviset på at Radiohead har forsvunnet opp sitt eget...ja. Heldigvis var det noe som holdt mål. Codex er et nydelig stykke musikk. Avmålt fremført, med et enslig piano som snakker forsiktig med oss. "The water's clean and innocent":


1. Noel Gallagher's High Flying Birds - Alone on the rope
Ja, var dette særlig overraskende da? Noel Gallagher er jo en evig favoritt her i gården. Første soloalbum inneholder akkurat det man forventet fra den kanten. Moro for fans av Oasis, ganske uinteressant for resten av folket.

Årets beste låt er ikke engang på debuten, og skulle kanskje ikke vært utgitt i det hele tatt. Det var tyske amazon som ved en feiltagelse gjorde "Alone on the rope" tilgjengelig for nedlasting. Noen timer etter den havnet på nettet, forsvant den. Det kan hende denne dukker opp på Noels (etter forhåndsomtalen å dømme er en) psykedeliske skive, som er ventet høsten 2012. Låten er kvalitet fra start til slutt. Et lavmælt stykke musikk som jeg ikke har gått lei ennå. Årets beste låt er det, og gåsehuden som kommer til syne under det avsluttende refrenget (etter gitarsoloen og ulingen) er få forunt. Takk Noel.


I won't let your fire
Get lost in the fog
I won't let your dreams
Run away in the dark


Still recall the way you were
And that look in your eyes
Still recall the way you were
And that look in your eyes


Can't hear the sound
A thought ringing in my ear
I still feel the pain
I carried with me for years


Still recall the way you were
And that look in your eyes
Still recall the way you were
And that look in your eyes


You could leave when the walls fall down
I can tell by the look in your eyes
You're alone on the rope
And if you can't find no hope
Don't look down

DSMF anmelder film: Drive (2011)

Det er ikke ofte jeg ser film. Enda sjeldnere er lysten til å se en film igjen. Drive er derimot en slik en. Det er en ganske søvnig drama/thriller ispedd blod og gørr der det er "nødvendig". Riktignok var det stemningen i filmen som fikk meg til å, kanskje ikke drømme meg bort, men i det minste bli en smule oppslukt. Hovedrollen i Ryan Goslings skikkelse er fåmælt, man får en anelse at det er mer som bruser under overflaten. Det kommer til uttrykk fysisk etterhvert. Om ikke alt på grunn av en jente, så ihvertfall en stor del av grunnen. Piken det dreier seg om spilles av Carey Mulligan. Har aldri vært særlig fan av denne Carey, hun irriterer meg på et eller annet vis. I Drive er hun faktisk en søtnos, overraskende nok. Men tilbake til stemningen. Åpningssekvensen er enkel, men stor filmkunst. I det vår helt unnslipper lovens lange arm kommer denne låten dunkende. Pretty, pretty, pretty cool:

Årets film for min del. Se den!

Tre dager uten

Det har vært noen hektiske dager i det siste. Jobbmessig. En av konsekvensene er at jeg faktisk ikke har hørt et sekund på musikk i denne ukens tre første dager. Å ikke ha ork eller lyst til å sette på en låt eller en skive er sjelden vare, men noen ganger skjer det altså. Ikke har cd-spiller'n fått noen runder. Mp3-spiller'n har ligget i lomma uten å kjenne på den våte vinterlufta. Ikke vet jeg hvorfor, men sånn har det blitt. Idag var gnisten tildels tilbake og musikken fant endelig sin vei til ørene. Og hvem var først ute, med den såkalte "spill tilfeldig"-funksjonen? Jo, denne:

Gudbedre.

Rett etter kom denne glemte perlen. Stemningsfull video også. Paul vet å spille på de rette strengene. Kulde i 4 minutter og 58 sekunder:

"Dead of the winter. Snow gently falling..."

Tegn på at ting går lukt til h...

...med mitt Fantasy Premier League-lag

Etterpå skulle jeg bare innom youtube, men jeg kom ikke lenger enn dette:

Enklere? Tror jeg er i ferd med å skrumpe inn som gammel gretten gubbe. Da jeg møtte ovenstående "problem" slo jeg av laptoppen og surmulet i en god halvtime: "enklere? virkelig? enklere?". Deretter tok jeg et par mokkabønner og skylte dem ned med en halvlunken kaffeskvett. Men jeg sov ikke middag. Så langt har det ikke gått.