You got no rhythm...

but you know how to run.

De 11 beste låtene i 2011

Nok et år er i ferd med å gå mot slutten. Det er på tide å oppsummere musikkåret 2011, som vitterlig er over i starten av desember. Da overtar julemusikken og overdøver fullstendig ethvert spedt forsøk på å skvise inn normal musikk.

2011 har bydd på noen overraskelser og noen helt forferdelige låter. Gabrielle og hennes breiflabbvokal skapte ikke vakre toner i mitt hode. Om det noengang skulle bli aktuelt Gabrielle: Ikke ring meg. Og ikke mas om at jeg skal ringe deg heller. Nå over til noe lystbetont, årets 11 beste låter i mine ører. Men først til dem som får hederlig omtale.

Gammer'n sjøl (født i 1948), Charles Bradley, med årets beste soul-låt som handler om at verden går åt skogen eller som han synger selv: The world (is going up in flames). The Strokes gjorde et velkomment comeback i år, med Life is simple in the moonlight skimtet jeg gammel storhet. Foo Fighters er et band jeg var rimelig glad i, men så falt jeg av lasset etterhvert. Med årets album fant jeg i det minste en låt jeg kunne høre på mer enn en gang, Arlandria, hvor Dave Grohls formel vers, vers, REFRENG får nok et utløp. Girls er et band jeg ikke liker, men med My ma traff de gull. Det er etter to minutter man får betalt for innsatsen, der en gitarsolo får lov til å leke seg mens syngedamer korer guddommelig. Frank Ocean, ville svømme og det gjorde han bra. Kasabians album havnet litt i skyggen av en viss annen utgivelse som kom i rundt samme tid, men det er en solid skive der Man of simple pleasures er et av høydepunktene.

Nå til de 11 beste i 2011.

Vi starter friskt med pensjonisten Noel Gallagher.

11. Noel Gallagher's High Flying Birds - Aka...Broken arrow

Et livsbejaende komp med Noels uimotståelig teft for gode refreng er Aka...broken arrow i et nøtteskall. Jeg ble blåst av banen første gang jeg hørte den, mest fordi den i albumform er et overraskende innslag, og vugger avgårde. Et helt fantastisk komp. Et djevelsk fengende refreng. Tre minutter og trettifemsekunders lykke. Legg merke til sagsoloen, ja nettopp. Det spilles på sag.

10. First Aid Kit - The lion's roar
Disse to småjentene fra Sverige får frem noen fantastiske harmonier. Når første single i tillegg er gull i seg selv er det bare å glede seg til det nye albumet som kommer 23.januar 2012.


9. Miles Kane - Rearrange
Miles er mest kjent som makkeren til Alex Turner (Arctic Monkeys) i duoen The Last Shadow Puppets. Hans opprinnelige band The Rascals gjorde ikke stort ut av seg, så da er det kanskje ikke så rart at Miles valgte å gå solo. Albumet er ujevnt, men har flere gode tilløp der Rearrange er alene på toppen. Kvalitetspop.


8. Cults - You know what I mean
Cults er en duo som består av paret Brian Oblivion og Madeline Follin. Særdeles innsmigrende fjorlett musikk med sommerlig tilsnitt ble servert på debutalbumet. En finfin vår- og sommerflørt var det, og You know what I mean holder fortsatt mål. Stemmen til frøkna holder seg såvidt innenfor det akseptable i mine ører. Den kan være en kilde til irritasjon for noen og enhver, vil jeg tro. Ennå ligger den på godsiden:


7. Lykke Li - I know places
Svensk dame på den heite siden. Merkelig tiltrekningskraft har hun, og med låter som dette i bagasjen kan man ikke annet enn å bli søvnig. Nydelig, på mer enn én måte:


6. Alex Turner - Piledriver waltz
Arctic Monkeys frontmann slapp soundtracket til filmen Submarine før fjerde skive fra hovedbandet. Denne låta finner du også på Suck it and see, men her får vi den "originale" versjonen. Besynderlig og underfundig tekst i et nedstrippet arrangement. Filmen er bra den også:


5. Bright Eyes - The ladder song
Bright Eyes er vel ikke akkurat leverandører av oppløftende musikk, The ladder song er nok et bevis på det. "No one knows where the ladder goes. You're gonna lose what you love the most. You're not alone in anything. You're not unique in dying". Jadda:

4. M83 - Midnight city
Dobbeltalbumet M83 kom med i år var i meste laget for undertegnede. Det var kun et par tre låter som stakk seg ut. Et av disse er Midnight city som på merkelig vis er fantastisk fengende. Det er da nødt til å være første gang siden George Michaels "Careless whisper" at saksofonen har fått en slik fremtredende rolle, og lykkes med det. Hysterisk bra sakssolo:


3. Beady Eye - The beat goes on
Oasis er over, og ut av asken kom Beady Eye. Oasis minus Noel, og det var vel heller skrale saker. En og annen gang treffer de blink. The roller er fortsatt en trivelig låt, men det er The beat goes on som er gullet blant gråstein. Får håpe neste utspill blir mer i denne gaten:


2. Radiohead - Codex
King of limbs var en gedigen skuffelse. Det var det endelige beviset på at Radiohead har forsvunnet opp sitt eget...ja. Heldigvis var det noe som holdt mål. Codex er et nydelig stykke musikk. Avmålt fremført, med et enslig piano som snakker forsiktig med oss. "The water's clean and innocent":


1. Noel Gallagher's High Flying Birds - Alone on the rope
Ja, var dette særlig overraskende da? Noel Gallagher er jo en evig favoritt her i gården. Første soloalbum inneholder akkurat det man forventet fra den kanten. Moro for fans av Oasis, ganske uinteressant for resten av folket.

Årets beste låt er ikke engang på debuten, og skulle kanskje ikke vært utgitt i det hele tatt. Det var tyske amazon som ved en feiltagelse gjorde "Alone on the rope" tilgjengelig for nedlasting. Noen timer etter den havnet på nettet, forsvant den. Det kan hende denne dukker opp på Noels (etter forhåndsomtalen å dømme er en) psykedeliske skive, som er ventet høsten 2012. Låten er kvalitet fra start til slutt. Et lavmælt stykke musikk som jeg ikke har gått lei ennå. Årets beste låt er det, og gåsehuden som kommer til syne under det avsluttende refrenget (etter gitarsoloen og ulingen) er få forunt. Takk Noel.


I won't let your fire
Get lost in the fog
I won't let your dreams
Run away in the dark


Still recall the way you were
And that look in your eyes
Still recall the way you were
And that look in your eyes


Can't hear the sound
A thought ringing in my ear
I still feel the pain
I carried with me for years


Still recall the way you were
And that look in your eyes
Still recall the way you were
And that look in your eyes


You could leave when the walls fall down
I can tell by the look in your eyes
You're alone on the rope
And if you can't find no hope
Don't look down

DSMF anmelder film: Drive (2011)

Det er ikke ofte jeg ser film. Enda sjeldnere er lysten til å se en film igjen. Drive er derimot en slik en. Det er en ganske søvnig drama/thriller ispedd blod og gørr der det er "nødvendig". Riktignok var det stemningen i filmen som fikk meg til å, kanskje ikke drømme meg bort, men i det minste bli en smule oppslukt. Hovedrollen i Ryan Goslings skikkelse er fåmælt, man får en anelse at det er mer som bruser under overflaten. Det kommer til uttrykk fysisk etterhvert. Om ikke alt på grunn av en jente, så ihvertfall en stor del av grunnen. Piken det dreier seg om spilles av Carey Mulligan. Har aldri vært særlig fan av denne Carey, hun irriterer meg på et eller annet vis. I Drive er hun faktisk en søtnos, overraskende nok. Men tilbake til stemningen. Åpningssekvensen er enkel, men stor filmkunst. I det vår helt unnslipper lovens lange arm kommer denne låten dunkende. Pretty, pretty, pretty cool:

Årets film for min del. Se den!

Tre dager uten

Det har vært noen hektiske dager i det siste. Jobbmessig. En av konsekvensene er at jeg faktisk ikke har hørt et sekund på musikk i denne ukens tre første dager. Å ikke ha ork eller lyst til å sette på en låt eller en skive er sjelden vare, men noen ganger skjer det altså. Ikke har cd-spiller'n fått noen runder. Mp3-spiller'n har ligget i lomma uten å kjenne på den våte vinterlufta. Ikke vet jeg hvorfor, men sånn har det blitt. Idag var gnisten tildels tilbake og musikken fant endelig sin vei til ørene. Og hvem var først ute, med den såkalte "spill tilfeldig"-funksjonen? Jo, denne:

Gudbedre.

Rett etter kom denne glemte perlen. Stemningsfull video også. Paul vet å spille på de rette strengene. Kulde i 4 minutter og 58 sekunder:

"Dead of the winter. Snow gently falling..."

Tegn på at ting går lukt til h...

...med mitt Fantasy Premier League-lag

Etterpå skulle jeg bare innom youtube, men jeg kom ikke lenger enn dette:

Enklere? Tror jeg er i ferd med å skrumpe inn som gammel gretten gubbe. Da jeg møtte ovenstående "problem" slo jeg av laptoppen og surmulet i en god halvtime: "enklere? virkelig? enklere?". Deretter tok jeg et par mokkabønner og skylte dem ned med en halvlunken kaffeskvett. Men jeg sov ikke middag. Så langt har det ikke gått.

BACON *

-Beiken?
-Ja, flesk.
-Åja (mistenksom).
-Ja, for kom ikkje her og sei eg er utvist frå Samvirkelaget?
-Jo.

* ENGELSK MALAR

If I had a gun...

Noel gjør det igjen.

If I had a gun, I'd shoot a hole into the sun
And love will burn this city down for you
If I had the time, I'd stop the world and make you mine
and everyday would stay the same with you

Give you back the dream, show you now what might have been
If all the tears you cried would fade away
I'll be by your side when they come to say goodbye
We will live to find another day

Excuse me if I spoke to soon
My eyes have always followed you around the room
'cause you're the only
God that I will ever need
I'm holding on and waiting for the moment to find me

Hope I didn't speak to soon
My eyes have always followed you around the room
'cause you're the only
God that I will ever need
I'm holding on and waiting for the moment
for my heart to be unbroken by the sea

Let me fly you to the moon
My eyes have always followed you around the room
'cause you're the only
God that I will ever need
I'm holding on and waiting for the moment to find me

If I had a gun, I'd shoot a hole into the sun
Love will burn this city down for you

Kan ikke annet enn å klage

Blåmandag. Blytirsdag. Kjært barn har mange navn, som dem sier. Etter to uker frivillig ferie (fjorårets ufrivillige varte i lengste laget) tar det en smule tid før en klarer å komme tilbake i jobbmodus. Den avsindig mengden e-post som ventet kunne fått enhver til å bryte sammen i krampegråt, krype i fosterstilling – og bli der. 

Arbeidsoppgavene står i kø, lengre enn et vondt år. På den annen side er jo dette et luksusproblem. Det er greit å ha noe klage på. For vi er et folkeslag som elsker å klage. Det tror jeg ligger banket inn i menneskesjela. Det er bare å rydde bort carpe diem, nå er det "kan ikke annet enn å klage" som er menneskehetens valgspråk. Er det ikke været, så er det jammen folk det er noe i veien med. Sistnevnte er faktisk et irritasjonsmoment av uante dimensjoner. På T-banen i ettermiddag tråkket en dame (med høye hæler) gjennom skoen min gjentatte ganger, uten et eneste unnskyld. Ikke hadde hun vett nok til å flytte seg den lille centimeteren som skulle til for at kunne kjøre hælen sin i t-banevognens gulv istedet. At hun var et vakkert syn hadde ingen formildende omstendigheter. Snarere tvert imot. Selvfølgelig reagerte jeg ikke på det, annet enn at det vokste frem et enormt sinne i mitt indre. Ikke hørte jeg om hun unnskyldte seg heller. Jeg satt nemlig med muzak i ørene og kakket en dame på akillesen...med ujevne mellomrom.

Når alt kommet til alt, har jeg egentlig ingenting å klage på. 

Hmm, hvorfor sitter jeg her jeg sitter, drikker kaffe og jeg skriver dette? Skulle heller vært på en rangel og ikke funnet veien hjem. På ville veier. Det er jo der jeg skulle vært.

Sånn er livet. Aldri fornøyd. Alltid noe å klage på. 

Larry David gjør noe med det, men kun i fiksjonen. Dette har muligens en slags katarsis-effekt allikevel. Nå er det ikke noe klage på - den neste timen.

Classic Rock

Det blir ikke mer hårete enn dette:

Caps og mopp på hodet. En sikker vinner.

Er våren oppskrytt?

Folk er litt for opptatt av våren.......av små solglimt..."ååh, eg har fått fregnar"..."solbrent på brystet"...som om det er et statussymbol..."kva gjorde du i helga?...ser du ikke det?...eg har fått farge!  "Eg elskar våren". Makan til mas. Folk er for opptatt av at absolutt alt våkner til liv; uten å se skyggesidene. Som om alt har ligget dødt under et skittent hvitt dekke i et halvår. Får hva møter man egentlig om våren? Jo gate på gate, og vei etter vei, med søppel i skjønn forening med brunt gress, ispedd grus og småstein. Hundebajs er en historie for seg selv. I år tror jeg mange bikkjer har hatt dårlige mage, får makan til ruker som flyter rundt på fortauet kan jeg ikke huske å ha sett. Siden forrige vår. Men alt er ikke dritt. Det er noe med varmen som før øltørsten til å sette inn nådestøtet. Det setter altså en ekstra piff på helgen. For etter en hard uke på jobb er det sjeldent noe som smaker bedre enn den brune drikken. Også blir musikksmaken noe lystigere. Dessverre tenderer den faktisk mot å bli en smule dårligere om våren og utover sommeren. Man tar seg ikke helt inn før høsten tar til.

Her har vi et eksempel på en låt som er så fjorlett at det nesten er for mye av det gode. Det er som om den er en liten vårflørt, men ingen varighet utover det. Blir sikkert fint mens det holder på. Stemmen til frøkna, Madeline Follin, holder seg såvidt innenfor det akseptable i mine ører. Den kan være en kilde til irritasjon for noen og enhver, vil jeg tro. Foreløpig ligger den på godsiden:

Hmm, var ikke dette litt kjedelig? Sånn går det når amatører legger ut rask på youtube.