Fjorlett og syrlig nok

Musikk er en fin ting. Den kan forsterke en følelse du sitter inne med, gi deg ekstra energi når du virkelig trenger det eller dra deg lengre ned i søla (og egen medlidenhet) slik at det sakte men sikkert går over til noe bedre. Verden ville sikkert vært levende uten, men når man først har fått smaken på den er det umulig å gi slipp. Allikevel er det perioder der musikk kun er et irritasjonsmoment, ja noen ganger kan man rett og slett gå lei. I dagens musikkvirkelighet kan det ofte bli litt for mye av gangen. Å hoppe fra det ene til det andre blir normalen. Jeg merker selv at jeg med mp3-spilleren er en synder i så måte. Når jeg velger å spille av alle låtene som ligger inne på den lille dingsen (i tilfeldig rekkefølge, eller såkalt shuffle), ender jeg oftere med å trykke videre til neste sang enn å høre ferdig den som nettopp har startet. Det blir en ond sirkel der jeg knapt hører mer enn noen få sekunder av introen. Det er da man innser at man trenger en pause. Stillhet er faktisk musikk for sjelen noen ganger.

Men; når man er ferdig med den lille perioden kan man igjen gyve løs på musikkens verden med ny iver. Da er det ekstra stas om du får dilla (som ungdommen sa for 15 år siden) på en flunkende ny låt eller gamle slagere du finner i cd-hylla. Eller en kombinasjon. Beady Eye har klart kunststykket å lage det som må være årets triveligste og mest lettbeinte poplåt. Ihvertfall hittil. Den kommer til å holde koken en liten stund til, før den igjen våkner til liv når våren og sommeren melder sin ankomst.

"The Roller" er en sånn låt som får meg i godt humør, til å svinse med svansen og melder rockefoten til tjeneste igjen. Fjorlett og syrlig er en kombinasjon man bare er nødt til å elske. Her har du altså innsmigrende syrlig vokal og en ganske god plagiatsak for både Lennon og Beatles. Det gjør ingenting når resultatet er en fryd for øret:

"Hvordan skal vi gjøre folk svimle?", tenkte de og lot det stod til