Et nytt liv med joggesko

Jeg har hengt meg på en trend. En trend som alltid slår til i det naturen våkner av dvalen og spyr ut pollen. Mine første joggesko på år og dag er i hus. De har allerede fått ben å gå på. Gudene vet om jeg underpronerer eller overpronerer. Jeg får i det minste ikke vondt av en liten joggetur. Da snakker jeg om føttene. Resten av kroppen er en ruin. Her trengs det en ruinprøve før eller senere. Men, jeg er i ferd med å få kroppen igang og hjertepumpa til slå litt mer enn sofahvilepuls. Så spørs det om jeg klarer å holde futten utover de neste ukene og månedene. En grei motivasjon er at jeg heller vil være litt støl innimellom enn dvask hele tida. Nå, en dag etter første luftetur, kjennes det rimelig godt i den forfalne kroppen. Støl som det heter på fagspråket. Det er faktisk greit å kjenne at man lever.

En tur ute i det fri setter ikke spesielt store spor. Her trengs det flere forsøk. Den signalgulgrønnefargen på skoene var forøvrig ikke selvvalgt.