Jeg trodde hundebajsproblemet hørte våren til. Men nå har den søren fløtte meg innvadert høsten også. Jeg tror det er fordi det blir mørkt tidligere, slik at når jeg da går i gater uten noen form for gatelys planter beina godt nedi dette firbeinte dyrets etterlatenskaper. Uten å vite det, før det er for sent. Men i dag skjedde det altså igjen. På høylys dag. Jeg kjente en litt stram eim av hundebajs fylle t-banevognen. Jeg tenkte ikke noe over det. Det var jo faktisk en hund i vognen jeg satt i. Og da slo det meg, det har skjedd igjen. Skosålene var igjen infisert. Kjøss katta! Heldigvis var det noen sølepytter i nærheten da jeg gikk av på forskningsparken. Jeg avsluttet med å moonwalke på det duggvåte gresset ved HF-bygningen. Svineriet er nå heldigvis forsvunnet fra skoenes underflate. Så da sitter jeg her. En smule irritert over hundeiere. De som fortsatt ikke kan lære å ta opp dritten til kjæledyret sitt. Jeg vet hva jeg skal gjøre hvis jeg tar noen på fersken. Jeg er nå utstyrt med engangshansker. Jeg kommer til å hive dritten etter eieren. Og da mener jeg mennesket. Nok er nok. Har man hund så har man også et ansvar. At dette har hendt flere enn meg denne helgen er jeg skråsikker på. Det burde ikke vært lov. Kunne bøter vært en løsning? Ikke vet jeg. Men i tillegg til hundebajs under skoene toppet det seg da Anastacia og hennes ”Left outside alone” snek seg på uforklarlig vis inn øregangene. Siden har den terrorisert meg og min mandag. Det kan vel ikke bli verre nå. Det er nødt til å gå en vei. Og det er oppover. Helst uten hundebajs som følgesvenn.
