Et nytt liv med joggesko

Jeg har hengt meg på en trend. En trend som alltid slår til i det naturen våkner av dvalen og spyr ut pollen. Mine første joggesko på år og dag er i hus. De har allerede fått ben å gå på. Gudene vet om jeg underpronerer eller overpronerer. Jeg får i det minste ikke vondt av en liten joggetur. Da snakker jeg om føttene. Resten av kroppen er en ruin. Her trengs det en ruinprøve før eller senere. Men, jeg er i ferd med å få kroppen igang og hjertepumpa til slå litt mer enn sofahvilepuls. Så spørs det om jeg klarer å holde futten utover de neste ukene og månedene. En grei motivasjon er at jeg heller vil være litt støl innimellom enn dvask hele tida. Nå, en dag etter første luftetur, kjennes det rimelig godt i den forfalne kroppen. Støl som det heter på fagspråket. Det er faktisk greit å kjenne at man lever.

En tur ute i det fri setter ikke spesielt store spor. Her trengs det flere forsøk. Den signalgulgrønnefargen på skoene var forøvrig ikke selvvalgt.

Aldri for gammel (for en god konsert)

Noen mener hun er den mest lovende unge låtskriveren på denne siden av 2000-tallet. Jeg er ikke helt uenig. Når hun treffer, så treffer hun veldig godt. Men så er det noen bomskudd også. Det er nok bra, for perfekt kan ingen være. 9. mars gikk ihvertfall turen til Oslo Spektrum og Taylor Swift konsert. Denne kvelden var nok ikke skreddersydd for meg, selv om det var overraskende stor spredning i alder blant publikum. Jeg følte meg faktisk ikke så alene som jeg hadde forventet. Selv om lydnivået på ungpikehylene var mer enn mine ører tålte. Dette var jo egentlig deres kveld. Jeg var bare på besøk.

Amerikansk show til fingerspissene. Digre klisjeer. Digre storskjermer. Fire kjolebytter. Obligatorisk hylling av Oslo ("most beautiful place in the world"). Veldig glad i å stå og måpe i minutter av gangen, mens folk skriker og klapper om kapp. Låtene blir "krydret" med skuespill av den sorten man ser på masseproduserte amerikanske såpeoperaer. Jeg fryder meg. Det er morsomt å se hvor mye følelser det legges i dette showet. Selv om det noen ganger virker veldig regissert, er det ikke til å unngå at det funker. Den søteste jenta i klassen, som faktisk ikke synger så verst - i levende live. Også bestemte hun seg for å ta en tur bortom meg:

Også så blid, atte (klikk på bildet, hvis du vil se en større versjon):

Etter halvannen time var det slutt. "You're the most beautiful people in the world. See you again soon". Får håpe det ikke er tomme løfter. Eller holder det egentlig å ha overvært én Taylor Swift konsert? Har du sett en har du sett dem alle? Vi får se hvilke låter hun snekrer til neste plate før jeg konkluderer. Bra kveld var det uansett!

Hvor ble det av den syrlige mannen jeg nettopp satte mine asurblå øyne i?