Kasabians tredje langspiller som kom i juni er er liten røver av en skive. "West Ryder Pauper Lunatic Asylum" starter med et monster av en låt, "Underdog", som treffer som et knyttneveslag mitt mellom ørene. En fantastisk synthdrevet låt med et enkelt, men akk så velfungerende gitar-riff:
Spor nummer to, "Where did all the love go?", er en aldeles glimrende smyger av en rockelåt. Tekstmessig tar den et oppgjør med den engelske ungdommens forkjærlighet for knivbruk og dagens grelle samfunn generelt: "In this social chaos, there's violence in the air. Gotta keep your wits about you, be careful not to stare". Dette gjelder jo dessverre oss i Norge når helgefylla tar overhånd:
Etter å ha smelt av to bomber, kommer en ganske så umotivert instrumental. Hvorfor "Swarfiga" er med er en gåte, den ruller bare avgårde og ender opp med å bli masete og direkte irriterende. Heldigvis er den over etter to minutter og med "Fast fuse" er vi tilbake på rett spor. Nå suser vi avgårde alle mann og etter fire heseblesende minutter overtar "Take aim". Introen er fet, strykere og trompeter setter en spesiell stemning og øker forventningene, til gitarist Serge Pizzorno tar over vokalen. Han har ikke like sterk stemme som vokalist Tom Meighan, men funker overraskende godt i en låt som etterhvert blir ganske så funky. Det roes ned i et småfrekt midtparti før den halveis eksploderer i det gjentagende, men fengende refrenget. Så er det klart for en akustisk godbit i form av "Thick as thieves", som ikke skjuler sine The Kinks vibber for verden. Enkelt arrangement og en fortreffelig poplåt. "West ryder silver bullit" gjestes av skuespillerinnen Rosario Dawson uten at det hjelper veldig på en helt grei, men forglemmelig western aktig ballade. Da er ballesparket "Vlad the impaler" av høyere kvalitet. Da den ble sluppet som en forsmak på albumet var jeg mindre imponert, men den har vokst seg stor med tiden. Basslinjen er ubeskrivelig fet, selv ikke den litt tullete Beastie Boys lignende rappingen i starten klarer å ødelegge den. Kortversjonen og den herlig, merkelige videoen kan du ta nærmere i øyesyn her:
I "Ladies and gentlemen (roll the dice)" dras tempoet ned til en flott rolig låt, hadde det ikke vært for den hjemmelagde trommelyden som selv min Casio fra 1989 ville overgått. Her synes jeg Kasabian gjør en tabbe ved å ikke smelle til med et mer storslagent arrangement. Resultatet blir at den ikke får så mange runder i cd-spiller'n som den egentlig fortjener. "Secret alphabets" er den mest schizofrene låta på skiva og spriker i mange retninger. Nok engang er det bassriffet som redder restene, for dette er nok en midt på treet låt. Første singel, "Fire", er derimot langt mer minneverdig.
Kalaset avsluttes med en det er nødt til karakteriseres som en liten skuffelse. "Happiness" lover mer enn den leverer, og blir aldri mer enn betasuppe. Uansett er dette albumet en het kandidat når årets skiver skal kåres.
Forresten, navnetrekkene til gutta i Kasabian er dagens autograf:
