Oh happy day

Hendene skjelver. Jeg ser ned på håndflatene. De er svette. Jeg åpner jakken og slipper til kald, forfriskende vinterluft. Jeg har løkringer under armene som selv Øystein Greni ville vært stolt av. Solen skinner meg rett i øynene. Som for å understreke at hvis det er sol ute så er det jammen meg sol inne også. Jeg sitter utenfor Harriet Holters Hus. Sosiologiens høyborg. Fire etasjer opp sitter professorer, førsteamanuensiser og stipendiater med hodene fulle av innfløkte ideer som enten munner ut i et makro- eller mikroperspektiv. Verden er ikke det den engang var. Jeg kjenner at det kanskje ikke var så lurt å sette seg ned på en trapp med snø. Jakken sitter litt fast i det jeg reiser meg. Cold as ice. Blindernkarrieren er over. Jeg har master’n i min hule hånd. En akkurat passe middelmådig karakter ble det også. Men mens jeg gosser meg over en glimrende avslutning på min karriere som evig student, så er det ikke til å komme bort fra at det også er en smule vemodig. Nesten en tredjedel av mitt liv har jeg ruslet rundt på kunnskapens brostein og snublet opp eller ned verdens minst funksjonelle trappetrinn utenfor Universitetsbiblioteket. Jeg har nyst meg gjennom enhver eksamen om våren (uten å be om ekstra tid) og tvunget i meg mang en kald øl på gresset bak HF-bygningen. Det har vært litt av en boble å leve i. Nå skal jeg huske å ta med meg de gode minnene og la de dårlige ligge igjen og råtne på sin egen rot. For det er jo ting jeg ikke vil komme til å savne. Som den forferdelige følelsen man har minutter før eksamen setter i gang. Og det lille øyeblikket før en klikker seg inn på studentweben for å se resultatet av eksamen. To mindre gode opplevelser som man kan gange med antall emner (det het ”fag” da karrieren min startet) jeg har fullført opp gjennom årene. Jeg hadde min siste opplevelse av denne arten i dag. Muntlig eksamen er virkelig ingen forunt. Men den er jo egentlig bare en del av mange muntlige eksamener livet byr på ellers. Slik sett var det bare min siste muntlige eksamen på Blindern. Og gudbedre for en deilig følelse det er. Nå må jeg lage en ny boble. Blindernbobla har sprukket for denne gang. Jeg får håpe Norge trenger en halvgod sosiolog der ute i arbeidslivet, ellers kommer det til å bli et stusselig år. Det hjelper jo ikke at jeg er skallet, tynntjukk og enda et skritt nærmere alderdommen. Hva skal det bli av meg? Bare fremtiden kan gi meg svar. Det var jammen meg noen velvalgte ord. Jeg tror jeg nettopp hadde et Morten Harket øyeblikk. Forstå det, den som kan. ”Life is what happens while you’re busy making other plans” sa han godeste John Lennon. Tror han var inne på noe.