Det var egentlig en helt vanlig, grå og kjedelig tirsdagskveld. Men Oasis ville det annerledes. Vi snakker om et av tidenes råeste konserter i gamlelandet Noreg. De besøkte oss sist i 2006, i år hadde de bestemt seg for sparke, seg selv inkludert, i stumpen. Med et aldeles herlig resultat. Liam var i toppform, Noel var i godt humør og resten av gutta ga full valuta for pengene. Og vel så det. For et band. For en konsert. Og for noen herlige låter.
Jeg ankom betongklossen rundt klokken sju og fant etter mye om og men både øl og en flunkende ny t-skjorte innen en halv time. Da dukket de middelmådige gutta i The Caesars opp. Det samme skjedde med glowsticksene. Trodde dette var over og ut for lenge siden. I et lite sekund trodde jeg at vi var på hyperstate anno 1998. Ænivej, The Caesars var artige fyrer, men fremførte elendig musikk. I mellomtiden endte jeg opp med både to, tre og fire øl. Til den nette sum av 65 kroner pr alkoholenhet. Skandaløst, men sånn går det når man er tørst og et av verdens beste rockeband er på vei.
Helt ut av det blå senker lyset seg. Uten mulighet til å forberede seg er introen igang. Jeg tar sjumilssteg og finner en helt grei plass, verken langt framme eller langt bak. Oasis dasser seg inn på scenen. Liam har lagt an noen alvorlig store koteletter. Noel kjører skinn. Jakke, ikke bukse. Rock n' roll star svinger ut av høyttalerne og inn i min sjel.
Herifra og ut er jeg kun opptatt av meg selv og mitt møte med Oasis. Jeg er den eneste som bruker ørepropper. Jeg er i min egen verden. Kveldens høydepunkt er "Slide away", jeg ender opp med å gå ned på kne i begeistring over gitarsoloen. Jeg hører at folk reagerer. Når jeg etterhvert stiger opp får jeg klapp på skulderen. Og en klem fra en ukjent mann/kvinne. Liam dediserer en låt: "This one's for the empty seats". Mannen er i kongehumør. Han kaller oss. "A top crowd". Noel nikker, blunker. Han ser ut til å kose seg. Det er ikke rart. Dette var en konsert som går inn i historien som en av de beste jeg har sett på lang, lang tid. At Liam i tillegg klikker over en krangel om tamburinen han har kastet ut til publikum, og etterhvert ber om å få den tilbake. Og får den. Ja da, kan man ikke si annet en "well done, lads". I am the walrus.
Men, plutselig legger jeg merke til at verdens søteste jente har stått ved min side hele kvelden. Nå er det for sent å legge inn noen ord. Det eneste nederlaget denne kvelden. Her kunne det oppstått søt musikk, istedet rusler jeg henslengt hjem på glattisen. Vel vitende at man ikke kan få alt på et brett.
