De beste låtene i 2012

Jeg observerer at slike "årets-beste ditt og datt"-lister igjen er i omløp. Når sant skal sies er jeg mildt sagt uenig i alle jeg har lest hittil. Solange? Losing you? Årets beste låt? Virkelig? Trukke det, kisen. Nei, det er på tide å konsentrere seg om de virkelig gode låtene, så her kommer den eneste oppsummeringen av musikkåret 2012 du egentlig trenger.

Først noen låter som fortjener hederlig omtale. Gjenforeningen av Blur i år var kortvarig, men jammen får vi en ny "gjenforening" neste år, på den masete Øyafestivalen. "Under the westway" viste at de vennligst bør finne et studio og spille inn nye låter. Ikke revolusjonerende, ikke nytenkende, bare veldig veldig bra. Kvalitet preger også Jessie Ware. Hun låner beaten til ikke ukjente "Try sleeping on a broken heart" på "Wildest moments", og lar stemmen tale. Finfine greier. Frank Ocean er i overkant oppskrytt etter min mening, for Channel orange er som album ikke jevnt nok. Et av høydepunktene er dog falsetten i "Thinking about you". Tame Impala fikk også i overkant mye skryt for sitt album. "Feels like we only go backwards" var eneste gull av gråstein jeg kunne finne. Ellers kan man nevne The Lumineers med "Ho Hey", The Killers  og den eneste spiselige låta fra Battle born, nemlig "Runaways", samt Alina Devecerski - "Det e dark nu", CHVRCHES - "The mother we share" og årets hipsteralibi, herr Dan Croll med "From nowhere". Sannelig ikke verst. Nå til toppen av kransekaka.

10. The Dandy Warhols - Well, they're gone
Et lite comeback dette. Etter et par, tre livløse album fant Courtney Taylor-Taylor endelig tilbake til gammel storhet. "Well they're gone" er minimalistiske greier, men man trenger ikke så mye staffasje når låta er såpass god i seg selv.


9. Miles Kane - First of my kind
Årets britpop alibi. Har til gode å levere et helstøpt album, så forsøket med en EP var jo beundringsverdig. Tittelsporet "First of my kind" er beholdningen, og det holder jo massevis når det går for seg på denne måten.


8. Melody's Echo Chamber - I follow you
Skranglete fuzzgitarer og tynn pikevokal kan ikke bli annet enn uimotståelig. Får ofte trangen til å sette den på rett etter at låta er ferdig. Har man en dårlig dag er det bare å lukke øynene og la Melody Prochet helbrede deg.


7. Sharon van Etten - Give out
Her skjer det ikke mye, men det som skjer er ektefølt. Her biter Sharon van Etten seg fast i sjelen din. Fascinerende behagelig og forstyrrende vakkert på samme tid.


6. First Aid Kit - Emmylou
Jeg skal være den første til å innrømme at noe av interessen for disse søstrene falt katastrofalt da "Emmylou" ble allemannseie gjennom en opptreden på Skravlan. En stund etter dette hørte jeg allikevel på den, både titt og ofte, da den nesten ikke er til å komme utenom: Nydelig, silkemyk vokal og steelguitar. En innertier.


5. Arctic Monkeys - R U Mine?
Tungt fra unggutta. "I go crazy, 'cause here isn’t where I wanna be. And satisfaction feels like a distant memory. And I can’t help myself. All I wanna hear her say is “Are you mine?”.


4. Taylor Swift - We are never ever getting back together
Hun oppfører seg som en fjortis i en alder av 22 år. Ingen spesielt god egenskap, hadde det ikke vært for at hun er søtere enn raffinert sukker. Max Martin (mannen bak 90-tallets største hits) fant endelig tilbake til formen her, med latterlig avhengighetsskapende refreng. Tøys og tull fra ende til annen, men mest gøy.


3. The Raveonettes - You hit me (I'm down)
To livstrøtte dansker med fuzz på gitaren og poprefreng fant tilbake til seg selv med albumet "Observator". Flere kvalitetslåter er å finne på denne skiva, så det å plukke ut bare én var vanskelig. "You hit me..." treffer meg kanskje mest. Trommebeaten drar låta såvidt videre med god hjelp av pianoet. Så kommer toppen av kransekaken, 2 minutter og 15 sekunder inn i låta: Det lille øyeblikket da gitarsoloen nærmest snubler avgårde. Deilig.


2. Haim - Forever
Tre søstre fant popformelen noe så inni hampen med denne godbiten. Den rullende bassgitaren, den lekende gitaren og den livsbejaende trommingen med et herlig uforståelig refreng, som det bare er å mumle ivei på. Digg. Denne topper de neppe.


1. Lana Del Rey - Ride
Hun er pompøs og har en litt i overkant følsom fremtoning denne damen. Før handlet det om leppene (som har blitt mindre og mindre etterhvert som året har gått), nå handler det mer om musikken. Albumet har vokst og vokst på meg, og det er flere gullkorn som kunne kjempet om seieren. Men "Ride" er udiskutabelt årets beste låt. Det er ikke så mye annet å si at Lana er drømmekvinnen, hadde hun ikke hørt så neddopa ut når hun blir intervjuet. Uansett, I heart Lana.

15 år siden...

...på denne dag så "Be here now" dagens lys. Albumet? Jo det var pompøst, oppblåst og  "over the top". Det er det fortsatt. Bassen finner man kun hvis man lytter ekstremt nøye etter. Om du lurer, så finnes den et eller annet sted bak den massive veggen av gitarer. Men hva med låtene? "D'you know what I mean?" funker fortsatt som en oppkvikker. Om det er morgen og søvnen fortsatt har overtaket er dette den beste medisinen som finnes:

Du hellige tid. Imens venter jeg på gjenforeningen av Oasis:

The boy with the blues

Skulle trodd høsten var her allerede og at verden er like mørk som den faktisk er. Da er det godt man har en låt som denne. Burde selvfølgelig vært med på den aller siste Oasis skiva, men Noel ville noe annet. Jeg tviholder meg til: "and my dreams are bound, to come true somehow". Ikke helt sikker på hva disse drømmene er, men på tide at noen av dem materialiserer seg. En eller annen dag. Er en ny jobb løsningen mon tro? Eller er det bare god gammel syting? Jeg setter pengene på sistnevnte:



Apropos Lana Del Rey. Damen kommer med flunkende nye låter, sju i antallet, i november. På nyutgivelsen av "Born to die" finner du garantert denne:



En liten søtnos av en dame forresten. Jeg tror jeg har en liten crush der altså:

Lana Del Rey - Summertime Sadness

Herlig dramatisk, pompøs og såkalt kunstnerisk video til en av mine absolutte favorittlåter fra i år. Nebbet til Lana er fortsatt like fascinerende...

Sommer'n er hos Cubus

Ifølge reklamen vel og merke. Sjansen for at jeg drar dit for å hente den er heller små. Men nok tullprat. Like sikkert som startskuddet for fellesferien kommer klagene over den norske sommeren. Eller mangelen på den. Hvert bidige år irriterer jeg meg grønn over denne sutringen. Vi bor i Norge. Punktum. Finale.

I bloggens tegn er det virkelig på tide med noen navlebeskuende hendelser fra den siste tiden. Kollenfestivalen var som ventet traurige greier. Tåke er ikke det man betaler for, sånn egentlig. Men det kunne jeg gjerne gjort for Rihanna. Makan til middelmådig karaokeshow har jeg ikke opplevd siden, tja, Kelis noen timer før. Kelis var sjanseløs der hun snublet rundt på scenen, gaulet og prøvde å spille trommer. Rihanna var uinspirert, og de få gangene hun ikke brukte innspilt vokal hørtes det ut som en tåkelur. Flaks at det passet til settingen.

Aldri så galt at det ikke er godt for noen verdens ting: Traff en kompis jeg ikke hadde sett på fryktelig, fryktelig lenge. Det var artig. Og så leverte Noel Gallagher, som han alltid gjør. Stod alene 10-15 meter fra scenen og storkoste med med nye schlägere og gamle Oasis-hits. Kun omringet av mugne Rihanna-fans, det vil si fjortisjenter som ikke vet hva en gitar er. For 15 kroner minuttet fikk jeg i det minste valuta for pengene. Slik så det ut:

Jeg har kjøpt meg en genser på salg. Kanskje litt for trang og kroppsnær etter min smak, men med denne kan jeg nok engang bringe sexyback. Oh yeah:

Igår lagde jeg meg en særdeles velsmakende salat.

Lekkert

Før

Etter

Jeg har ferie for øyeblikket, så da lar jeg kroppen forfalle. Dog kun utseendemessig da jeg regelmessig tvinger meg selv ut på joggeturer. Det gjelder først og fremst skjeggveksten, her har vi en tredagers:

Kinnskjegget går nå bare under navnet "villniss". Skal jeg ut blant folk tror jeg at barberhøvelen må gjøre sitt. Det eneste problemet er at en tredagers fort blir en firedagers osv...og da er det unektelig smertefullt å fjerne skogen. Gudbedre, jeg gruer meg allerede:

Å ha ferie er finfine greier. Å gjøre ingenting er helt fantastisk. Håper å rekke å gjøre ingenting ferdig før ferien er over. For tiden leser jeg Cormac McCarthys "Blodmeridianen". Voldelige greier, men tidvis så spennende at det formelig spruter av ordene. 

Sommeren må også ha et lydspor. Her kan du høre noen fjorlette vår/sommer-låter jeg har satt sammen. Garantert god stemning!

Da skal jeg vel ha vært gjennom de fleste bloggklisjeene i løpet av et innlegg. Imponerende om jeg får sagt det selv. Sånn helt til slutt: Er du kvinne, singel og leser dette, så er dette blogginnlegget faktisk en eneste lang kontaktannonse. "Herreminhatt, what a catch!", tenker du nok nå. Koz og klemz, den syrlige mannen.

You got no rhythm...

but you know how to run.