Gammel vane vond å vende?

Jeg har et problem. Eller egentlig ikke. Det er vel mer et luksusproblem. Etter flere år på baken (uten at den har blitt merkbart større av den grunn) med endeløse pensumlister, bøker og kompendier sliter jeg nå med senskader. Semester på semester har jeg lest flere bøker og tekster på en og samme tid. Nå på slutten av min Blindernkarriere har jeg byttet ut faglitteratur med skjønnlitteratur. Akkurat det er en glede i seg selv. Men, for øyeblikket leser jeg tre bøker samtidig. Så nå henger ingen av historiene sammen og jeg blander hovedrolleinnehavere. Hvem som egentlig gjør hva og hvorfor er det kun fuglene som vet. Så der har du det altså. Blindern er et sted som faktisk ikke gir slipp på deg før; ja til det går over tenker jeg. Nå har jeg gjemt bort to av bøkene slik at jeg ihvertfall får fullført en før julemaset når sitt klimaks. Så får jeg bare håpe for fremtiden at denne vanen går over av seg selv. For istad tok jeg notater og holdt nesten på å skrive ned et sammendrag av den ene av bøkene.

Backstreet Boys - Oslo Spektrum 5.12.09

Da billettene til Backstreet Boys konserten var kjøpt inn forrige måned så lurte jeg egentlig på hva jeg hadde rotet meg opp i. For dette kunne vel ikke ende bra? En middelmådig aerobic time med hylende småjenter som brøt lydmuren med sine hvin? Jeg skulle ta skammelig feil.

Med et avbud og en billett til overs begynte ikke ettermiddagen veldig bra. Men både jeg og fjone skylte ned skuffelsen med øl og whiskey. Samtidig som promillen økte, så økte jammen meg forventingene også. På vei inn i betongklossen var det ikke et veldig overraskende syn som møtte oss: alle våre fordommer ble bekreftet. Det var en overvekt av småjenter med plakater og de få guttebassene som var der hadde brukt mer hårprodukter enn alle fjortisjentene tilsammen. Men med en ny øl innabords var det bare å la publikum være publikum og forberede seg til en nostalgisk tur til tiden da popmusikk var popmusikk.



10, 9, 8...de telte ned. Pang! Backstreets back, alright! Tonen var satt. I forfjamselsen glemte jeg å putte propper i ørene. Men hørsel fikk være hørsel, for slager på slager ventet, på rekke og rad: "We've Got It Goin' On", "Quit Playing Games (With My Heart)", "I want it that way" og mere til.



Det var faktisk en særdeles fornøyelig kveld med bakgårdsguttene. Jeg sang med av full hals. På grensen til hes ved konsertens slutt. Men noe måtte det klages på og skuffelsen var stor over en forkortet versjon av "The Call". I det låta skulle til å ta av, så gikk de plutselig over i en helt ok "The one". Dessuten burde de nok ikke avsluttet med tre nye låter. Det førte til at den festen konserten faktisk var, til å ende opp som et litt småslapt nachspiel. Men de reddet seg inn med et av de eldste triksene i boka: konfetti. Herlig!

This love is only on my mind

Det går for seg i kåringer av tiårets beste meg her og meg der for tiden. Nå skal ikke jeg gå inn i en altfor lang diskusjon over hvor uenig jeg er med for eksempel VGs journalister, men at Marit Larsen i det hele tatt figurerer på listene blant tiårets beste norske er for meg helt hinsides. John Olav Nilsen og gjengen? Ikke narr meg til å le. Hvor er Kaizers Orchestra (ingen personlig favoritt, men "Ompa til du dør" skapte jo faktisk furore da den ble sluppet i 2001), Morten Abel, Thomas Dybdahl, King Midas for å nevne noen? Det er spesielt låtlisten som, rett og slett, er useriøs. At en knall-låt som Annies "Heartbeat" ikke er der i det hele tatt er et bevis nok.

Men nok klaging. Jeg hadde et hyggelig gjenhør med en plate fra 2003 idag. Det året gikk denne platen noen herrens runder i cd-spiller'n. Bandet er Sleepy Jackson og albumet er "Lovers". Vanskelig å helt finne frem til hvilken sjanger den befinner seg i, men samme kan det være. Det viste seg at plata fortsatt holder mål. Spesielt de siste 4 sporene er glimrende, og rommer noen herlige underfundige pop og køntri melodier. En av låtene som virkelig tok tak i denne gamle kroppen var "Don't you know". Enkelt arrangement blandet med et guddommelig refreng og engleaktige aaaaaaaaahhhhh'er, som selv Märtha Louise ville vært stolt av(?). Vidunderlig er det i alle fall:

Lonely lies can be alone
Just take your lies and be alone from here
Lonely eyes can be alone
Take your lies and be alone from here

Don't you know that it's tearing me up inside
Don't you know that it happens all the time
This love is only on my mind
When I get to the lake and I find it's you



PS! Bak bandnavnet Sleepy Jackson skjuler det seg en australsk fyr med navn Luke Steele, som nå er bedre kjent som "han fyren som er med i Empire of the sun". Bandet altså. Sånn. Da har du fått dagens dose unyttig informasjon.

Oppsummering

Long time, no speaky. Blogg meg her, og blogg meg der. Hvem bryr seg om den syrlige mannsforening? Ingen andre enn meg selv, og dette er jo et bra tiltak slik at jeg husker ting jeg har gjort eller sagt som jeg sannsynligvis kommer til å glemme en gang i fremtidens alderdom. Lenge siden forrige utbrudd, så da passer det kanskje med en liten oppsummering av de siste månedenes hendelser.

Jeg feiret at en kompis hadde fått seg ny jobb. Det ble ikke mye mat den kvelden:


Jeg dro på Parkteateret og så verdens hyggeligste svenske mann på denne jord. En, som alltid, koselig og småhumrende konsert:


Oasis er over. Men jammen finnes de ikke tegneserieversjon, her fra Pondus tidligere i høst:


Svensk tekst-tv byr ofte på noen ufrivillig komiske saker. Denne viser litt problemer med matematikken:


En uke før innlevering av masteroppgaven var a-ha konserten 7.november kjærkomne fritimer fra stress, mas, tjas og word for en stakket stund. Dette var min femte konsert med gutta, og den nest siste på en og samme tid. Det tok litt tid før både jeg og a-ha ble varme i skjorta. Men da var det intet mindre enn en fest. Her har de et lite akustisk øyeblikk, etter dette bildet ble tatt lurte Mags seg til et lite kyss på Mortens kinn:


Så var det dette med publikumet. Makan til trøkk kan jeg ikke huske å ha opplevd i Spektrum. Snudde og så på folkemassen med sitteplasser; det var ingen som satt. Flagg fra Brasil, Australia, Tyskland og USA vaiet. Skriking og skråling av en annen verden. Men foran meg fikk både jeg og en kompis ekstra valuta for pengene. Det var en Kurt Nilsen lookalike på speed som stod foran oss. Han hoppet på de gale stedene, klarte aldri å klappe i takt og jublet mest av alle da "Foot of the mountain" kom. Det var nesten som han gikk ut av sitt eget skinn. Irriterende, men sabla underholdende på en og samme tid. Morten slet litt med stemmen noen ganger, det er ingen tvil om at stemmebåndene hans ikke lenger tilhører en i 20 årene, selv om Morten fortsatt ser ungdommelig ut. Paul er kongen av alle. Aldri sett han så livlig på scenen før. Verdens kuleste fyr denne kvelden, uten tvil. Mags hadde ordnet et eget kunstprosjekt på storskjermer bak scenen. Mye som funket bra, andre ting skjønte jeg ikke bæret av. Mot slutten av konserten var plutselig Mona Lisa tilstede:

Et hundeliv

Det har vært noen begivenhetsrike dager i det siste. Det meste har vært av det hyggelige slaget, men også noe som virkelig har skapt vrede og sinne i min gamle skrott. Man kan vel si at jeg har tråkket i salaten, nei satt foten i dette, tre ganger de siste dagene:

Jeg trodde hundebajsproblemet hørte våren til. Men nå har den søren fløtte meg innvadert høsten også. Jeg tror det er fordi det blir mørkt tidligere, slik at når jeg da går i gater uten noen form for gatelys planter beina godt nedi dette firbeinte dyrets etterlatenskaper. Uten å vite det, før det er for sent. Men i dag skjedde det altså igjen. På høylys dag. Jeg kjente en litt stram eim av hundebajs fylle t-banevognen. Jeg tenkte ikke noe over det. Det var jo faktisk en hund i vognen jeg satt i. Og da slo det meg, det har skjedd igjen. Skosålene var igjen infisert. Kjøss katta! Heldigvis var det noen sølepytter i nærheten da jeg gikk av på forskningsparken. Jeg avsluttet med å moonwalke på det duggvåte gresset ved HF-bygningen. Svineriet er nå heldigvis forsvunnet fra skoenes underflate. Så da sitter jeg her. En smule irritert over hundeiere. De som fortsatt ikke kan lære å ta opp dritten til kjæledyret sitt. Jeg vet hva jeg skal gjøre hvis jeg tar noen på fersken. Jeg er nå utstyrt med engangshansker. Jeg kommer til å hive dritten etter eieren. Og da mener jeg mennesket. Nok er nok. Har man hund så har man også et ansvar. At dette har hendt flere enn meg denne helgen er jeg skråsikker på. Det burde ikke vært lov. Kunne bøter vært en løsning? Ikke vet jeg. Men i tillegg til hundebajs under skoene toppet det seg da Anastacia og hennes ”Left outside alone” snek seg på uforklarlig vis inn øregangene. Siden har den terrorisert meg og min mandag. Det kan vel ikke bli verre nå. Det er nødt til å gå en vei. Og det er oppover. Helst uten hundebajs som følgesvenn.

The end of the road

Dette bandet eksisterer ikke lenger:



Og det gjør heller ikke min nylig avgåtte mp3-spiller:




Jaja, "Don't look back in anger":

Siverts månelanding

Må si at denne månelandingen er en glimrende smyger av en rockelåt. Den har sannelig lirket seg inn i hjernebarken den siste tiden. Fengende uten å være påtrengende. Ser virkelig frem til albumet i slutten av september. Hvis denne låta er et tegn på hva som er i gjære, ja da har vi kanskje å gjøre med årets album:




Forresten. Du kan kjøpe den her. For åtte kroner. Det gjorde jeg.

Dagens album #1 og dagens autograf #1

Kasabians tredje langspiller som kom i juni er er liten røver av en skive. "West Ryder Pauper Lunatic Asylum" starter med et monster av en låt, "Underdog", som treffer som et knyttneveslag mitt mellom ørene. En fantastisk synthdrevet låt med et enkelt, men akk så velfungerende gitar-riff:


Spor nummer to, "Where did all the love go?", er en aldeles glimrende smyger av en rockelåt. Tekstmessig tar den et oppgjør med den engelske ungdommens forkjærlighet for knivbruk og dagens grelle samfunn generelt: "In this social chaos, there's violence in the air. Gotta keep your wits about you, be careful not to stare". Dette gjelder jo dessverre oss i Norge når helgefylla tar overhånd:


Etter å ha smelt av to bomber, kommer en ganske så umotivert instrumental. Hvorfor "Swarfiga" er med er en gåte, den ruller bare avgårde og ender opp med å bli masete og direkte irriterende. Heldigvis er den over etter to minutter og med "Fast fuse" er vi tilbake på rett spor. Nå suser vi avgårde alle mann og etter fire heseblesende minutter overtar "Take aim". Introen er fet, strykere og trompeter setter en spesiell stemning og øker forventningene, til gitarist Serge Pizzorno tar over vokalen. Han har ikke like sterk stemme som vokalist Tom Meighan, men funker overraskende godt i en låt som etterhvert blir ganske så funky. Det roes ned i et småfrekt midtparti før den halveis eksploderer i det gjentagende, men fengende refrenget. Så er det klart for en akustisk godbit i form av "Thick as thieves", som ikke skjuler sine The Kinks vibber for verden. Enkelt arrangement og en fortreffelig poplåt. "West ryder silver bullit" gjestes av skuespillerinnen Rosario Dawson uten at det hjelper veldig på en helt grei, men forglemmelig western aktig ballade. Da er ballesparket "Vlad the impaler" av høyere kvalitet. Da den ble sluppet som en forsmak på albumet var jeg mindre imponert, men den har vokst seg stor med tiden. Basslinjen er ubeskrivelig fet, selv ikke den litt tullete Beastie Boys lignende rappingen i starten klarer å ødelegge den. Kortversjonen og den herlig, merkelige videoen kan du ta nærmere i øyesyn her:


I "Ladies and gentlemen (roll the dice)" dras tempoet ned til en flott rolig låt, hadde det ikke vært for den hjemmelagde trommelyden som selv min Casio fra 1989 ville overgått. Her synes jeg Kasabian gjør en tabbe ved å ikke smelle til med et mer storslagent arrangement. Resultatet blir at den ikke får så mange runder i cd-spiller'n som den egentlig fortjener. "Secret alphabets" er den mest schizofrene låta på skiva og spriker i mange retninger. Nok engang er det bassriffet som redder restene, for dette er nok en midt på treet låt. Første singel, "Fire", er derimot langt mer minneverdig.


Kalaset avsluttes med en det er nødt til karakteriseres som en liten skuffelse. "Happiness" lover mer enn den leverer, og blir aldri mer enn betasuppe. Uansett er dette albumet en het kandidat når årets skiver skal kåres.

Forresten, navnetrekkene til gutta i Kasabian er dagens autograf:

Dagens...

Under tittelen "dagens" skal jeg med ujevne mellomrom presentere et album, en film eller noe helt annet som fortjener en ekstra hyllest eller en direkte nedsabling. Om ikke lang tid dukker nok første post opp, og den kan muligens vise seg å inneholde to dagens. Den som venter får se, jeg lurer selv på hva det kan være. I mellomtiden kan du jo ta en titt på det som er nødt til å være tidenes fotballtakling:

The importance of being idle

Jeg lurer på om jeg har overgått meg selv denne uka. Og vi snakker tirsdag. I et slags "in limbo", mellom barken og veden, har jeg verken gjort det ene eller det andre. Det jeg ikke gjorde, som jeg ikke er sikker på hva er, men som jeg har en snikende følelse av at jeg burde gjort allikevel. "When in doubt. Do nothing".


Antallet uproduktive dager på Blindern har nådd nye høyder. Og hvorfor har jeg ikke søkt på sommerjobb tidligere? Latskapens høye beskytter. Beslutningsvegring og motløshet. Synker langt nedover i sumpen. Snart treffer man vel bunnen, og da er det vel bare en vei: Den flater seg ut der nede og blir der i en lang stund fremover. Jaja, "there is always tomorrow". Eller sagt med andre ord: "Never put off until tomorrow, what can be put off till the day after tomorrow". Tror jeg går for den. Torsdag, here I come.

Verdens beste låter

Mens verden blir tatt over av spotify og folk snart ikke vet hva en cd er, ja da er det på tide å minne på at det faktisk finnes låter man alltid kan falle tilbake på. Hvis man føler seg kvalt av internett eller drukner i mp3-filer, er det egentlig bare å ta en kikk i cd-hylla istedet, og sette på et album. Et helt album. Her har jeg funnet et lite utvalg av låter som alltid vil befinne seg en eller annen plass på min topp 10. Låter som står som bautaer. Fra album som også holder mål, ofte mer enn det også.

1. Oasis - Live forever



Muligens verdens beste låt. Det skal mye til å overgå denne. Optimismen som gjennomsyrer hele sangen, gitarsoloen og tekstens enkle budskap er bare med å understreke hvor genial den er. Men aller mest handler det om vennskap: "We'll see things they'll never see". Verdens beste rockeband.

2. a-ha - The sun always shines on TV



Jeg kunne valgt "Hunting high and low" eller "Stay on these roads" eller "The swing of things" eller "Cozy prisons" eller... ja, listen er lang. a-ha er verdens beste popband, og snart 25 år etter holder "The sun always shines on TV" seg like godt. En fantastisk popsang, som ikke bare er storslagen i lydbildet, men under overfalten er det en sår og melankolsk tekst som treffer en i hjertet: "I reached inside myself and found. Nothing there to ease the pressure of my ever worrying mind. All my powers waste away, I fear the crazed and lonely looks the mirror's sending me these days".

3. Midnight Choir - Amsterdam stranded



Melankoliens mestere. Aldri en høst uten. Her er valget desto vanskeligere, for hva med "Mercy of Maria", coveren "Spiritual", "The ballad of emma deloner" eller "October 8" blant mange andre? Fordi "Amsterdam stranded" fanger essensen av Midnight Choirs musikk. Det meste er håpløst, på grensen av stupet. Men på et vis holder de seg akkurat på den rette siden, selv om det ofte nesten alltid er rennesteinen man våkner opp i. "How did we end up like this?". Allikevel er dette god medisin hvis man føler seg langt nede. Sammen med Midnight Choir kommer du deg opp.

4. The Verve - Bittersweet symphony



"'Cause it's a bittersweet symphony, this life. Trying to make ends meet, you're a slave to the money then you die". Med disse ordene og de velkjente strykerne er dette starten på en britpopklassiker av dimensjoner. Passer til det meste, men kanskje aller best når en kjemper seg gjennom store menneskemengder i rushtiden.

5. Hurricane #1 - Step into my world



Gitarøs, gitarvegg, kall det hva du vil. Også dette er en britpopklassiker. Gitarsoloene som utgjør de siste par minuttene av denne låta, og som nesten aldri slutter, er ren skjær magi.

Little Boots - New in town

Noen ganger er det vanskelig å la være. La være å la seg fenge. Av en liten låt. Dette er en sånn en. Sitter rett i øret, blir der en stakket stund før du ubevisst ber om å høre den igjen. Det er herlig når discopop høres slik ut. Snart en skikkelig video på vei? Singelen slippes ihvertfall i mai. Finnes det rettferdighet i verden så blir dette en hit:

"I'm gonna take you out tonight. I'm gonna make you feel alright. I don't have a lot of money, but we'll be fine. No, I don't have a penny, but I'll show you a good time".

Kasabian - Underdog

A new song from Kasabian has finally arrived, but only a snippet. According to musicweek.com the album should be out in May (probably the 18th): "The opening track from forthcoming third album, Underdog, is a growling synthdriven monster that sets a strong pace for the album".

Well, from the little minute we get from it I have to agree, this will be a monster album. Can't wait. Now check out the commercial for Sony or something, with "Underdog" being the main event, in your ears. Freakin' awesome:

No line on the horizon

Folk vil ha U2. Utrolig, men sant. Denne skiva kommer til å selge. Hvorfor? Ikke fordi skiva er bra, men fordi det er U2. Fordi Stein Østbø har fredstegnet til Bono langt opp i nesegrevet. Fordi musikkverden har kommet til det punkt hvor musikkanmeldere i krøllete avispapirer får betalt for gode anmeldelser. Jeg tror det har kommet så langt at, hvis vi ser en anmeldelse av den nye U2 skiva som viser terningkast under 3 øyne, ja da står ikke verden til påske.

Update: Måtte dessverre ta ned link til skiva, etter e-post fra både den ene og den andre. Depeche Mode mp3-filen med den nye låta "Wrong" ble også brutalt tatt ned av noen i plateselskapslivet. Får vel skjule filene bedre neste gang. Eller så får jeg bare holde meg til å poste bra ting.

Moobs

M-double O-B-S. Hva er moobs, spør du deg noe undrende. Jo, det er bare å klikke på tittelen ovenfor eller her. Det var jammen på tide at dette fenomenet fikk en egen dertil egnet låt. Et tema som lenge har blitt unngått offentligheten kan endelig luftes i det fri: A to the B to the C to the D cup. Come on baby, feel my moobs up.

Oasis - Oslo Spektrum 27.01.09

Det var egentlig en helt vanlig, grå og kjedelig tirsdagskveld. Men Oasis ville det annerledes. Vi snakker om et av tidenes råeste konserter i gamlelandet Noreg. De besøkte oss sist i 2006, i år hadde de bestemt seg for sparke, seg selv inkludert, i stumpen. Med et aldeles herlig resultat. Liam var i toppform, Noel var i godt humør og resten av gutta ga full valuta for pengene. Og vel så det. For et band. For en konsert. Og for noen herlige låter.















Jeg ankom betongklossen rundt klokken sju og fant etter mye om og men både øl og en flunkende ny t-skjorte innen en halv time. Da dukket de middelmådige gutta i The Caesars opp. Det samme skjedde med glowsticksene. Trodde dette var over og ut for lenge siden. I et lite sekund trodde jeg at vi var på hyperstate anno 1998. Ænivej, The Caesars var artige fyrer, men fremførte elendig musikk. I mellomtiden endte jeg opp med både to, tre og fire øl. Til den nette sum av 65 kroner pr alkoholenhet. Skandaløst, men sånn går det når man er tørst og et av verdens beste rockeband er på vei.

Helt ut av det blå senker lyset seg. Uten mulighet til å forberede seg er introen igang. Jeg tar sjumilssteg og finner en helt grei plass, verken langt framme eller langt bak. Oasis dasser seg inn på scenen. Liam har lagt an noen alvorlig store koteletter. Noel kjører skinn. Jakke, ikke bukse. Rock n' roll star svinger ut av høyttalerne og inn i min sjel.

Herifra og ut er jeg kun opptatt av meg selv og mitt møte med Oasis. Jeg er den eneste som bruker ørepropper. Jeg er i min egen verden. Kveldens høydepunkt er "Slide away", jeg ender opp med å gå ned på kne i begeistring over gitarsoloen. Jeg hører at folk reagerer. Når jeg etterhvert stiger opp får jeg klapp på skulderen. Og en klem fra en ukjent mann/kvinne. Liam dediserer en låt: "This one's for the empty seats". Mannen er i kongehumør. Han kaller oss. "A top crowd". Noel nikker, blunker. Han ser ut til å kose seg. Det er ikke rart. Dette var en konsert som går inn i historien som en av de beste jeg har sett på lang, lang tid. At Liam i tillegg klikker over en krangel om tamburinen han har kastet ut til publikum, og etterhvert ber om å få den tilbake. Og får den. Ja da, kan man ikke si annet en "well done, lads". I am the walrus.














Men, plutselig legger jeg merke til at verdens søteste jente har stått ved min side hele kvelden. Nå er det for sent å legge inn noen ord. Det eneste nederlaget denne kvelden. Her kunne det oppstått søt musikk, istedet rusler jeg henslengt hjem på glattisen. Vel vitende at man ikke kan få alt på et brett.

No way sis!

Oppvarming var middelmådig. Forventet. Men glowsticks? Hva gir du meg? Hyperstate? Herre!

Where were you, when we were getting high?

Imorgen er det Oasis konsert. Jeg kjører, som alltid, solo. Det er da du får dine beste opplevelser (Noe som bare er tull. Har du med deg en like fanatisk tulling, da blir det bra. Eller bare din beste venn, så blir opplevelsen noen etasjer høyere). Men saken er at jeg er veldig alene i min såkalte vennekrets som liker en god gitarsolo, en vegg av gørrgitar og en mann som synger som en full bjørn, i duett med kermit(ja, han frosken). Man gleder seg som en en fjortisjente før premieren på den nye Hannah Montana filmen. Eller er det vampyrer i Twilight som er tingen nå? Who gives a flying fuck!?! Tonight, I'm a rock 'n' roll star.

Det er mulig det kommer blogging direkte fra spektrum. Vi får se om stemningen tillater å sende avgårde meldinger, det blir uansett en fyldig anmeldelse noen dager etterpå. Manchester City møter nemlig Newcastle dagen derpå. Noe som er vel så viktig. Er vi heldige så får vi Shay Given på hans eldre dager. It's better to burn out, than fade away.

Drillo er ny landslagsjef

Du hellige jul. Gamletrener'n tilbake. Tydelig at det er de begynnende posene under øynene til Drillo som gjorde utslaget. Bare se her:

Röyksopp - Happy up here

Plink plonk fra tromsøværingene. Skal man flisespikke så er det vel lov å si at dette var veldig likt "Eple". Fin låt med hitpotensiale, men faren er stor for at man går lei etter noe lyttinger.



Låta kan du laste ned her . Enjoy!

Det holder nå

Ja, det er trist det som skjer på Gazastripen. At det går utover sivile, ikke minst barn. Men at det skal føre til lovløse tilstander her i Norge, er å dra det altfor langt. Vi skriver januar 2009 og det er gatekamper i Oslo. Å gjemme seg bak et hat mot noe, (som når alt kommer til alt ikke har noe med Norge eller nordmenn å gjøre), for så å hive flasker, stein og smelle avgårde fyrverkeri er ikke legitimt i det hele tatt. Hva har det å knuse butikkvinduer med det som skjer i Gaza? Ingen verdens ting. Her skal man ødelegge for å ødelegge.

Det er noe som heter fredelig demonstrasjon. Tydeligvis er dette ikke mulig i Norge i 2009. Er det rart det er krig i verden?