Blåmandag. Blytirsdag. Kjært barn har mange navn, som dem sier. Etter to uker frivillig ferie (fjorårets ufrivillige varte i lengste laget) tar det en smule tid før en klarer å komme tilbake i jobbmodus. Den avsindig mengden e-post som ventet kunne fått enhver til å bryte sammen i krampegråt, krype i fosterstilling – og bli der.
Arbeidsoppgavene står i kø, lengre enn et vondt år. På den annen side er jo dette et luksusproblem. Det er greit å ha noe klage på. For vi er et folkeslag som elsker å klage. Det tror jeg ligger banket inn i menneskesjela. Det er bare å rydde bort carpe diem, nå er det "kan ikke annet enn å klage" som er menneskehetens valgspråk. Er det ikke været, så er det jammen folk det er noe i veien med. Sistnevnte er faktisk et irritasjonsmoment av uante dimensjoner. På T-banen i ettermiddag tråkket en dame (med høye hæler) gjennom skoen min gjentatte ganger, uten et eneste unnskyld. Ikke hadde hun vett nok til å flytte seg den lille centimeteren som skulle til for at kunne kjøre hælen sin i t-banevognens gulv istedet. At hun var et vakkert syn hadde ingen formildende omstendigheter. Snarere tvert imot. Selvfølgelig reagerte jeg ikke på det, annet enn at det vokste frem et enormt sinne i mitt indre. Ikke hørte jeg om hun unnskyldte seg heller. Jeg satt nemlig med muzak i ørene og kakket en dame på akillesen...med ujevne mellomrom.
Når alt kommet til alt, har jeg egentlig ingenting å klage på.
Hmm, hvorfor sitter jeg her jeg sitter, drikker kaffe og jeg skriver dette? Skulle heller vært på en rangel og ikke funnet veien hjem. På ville veier. Det er jo der jeg skulle vært.
Sånn er livet. Aldri fornøyd. Alltid noe å klage på.
Larry David gjør noe med det, men kun i fiksjonen. Dette har muligens en slags katarsis-effekt allikevel. Nå er det ikke noe klage på - den neste timen.
