De beste låtene i 2010

Listomani. En farsott som brer seg sakte og sikkert utover verdensveven mot slutten av året. Jeg kan jo ikke være dårligere og kjører på med en liten kåring av de ti beste låtene vi har blitt servert i 2010. Forutsigbar kåring? Joda, men greit med en oversikt over musikkåret. Here we go.

10. Massive Attack - Paradise Circus
Hope Sandoval leverer en hviskende vokal over Massive Attacks mørke lydspor. Hypnotisk og veldig bra. Albumet holdt ikke like høy standard og var en gedigen nedtur.


9. Gorillaz - Stylo
Bassen er den drivende faktoren i en ganske introvert låt til en hit å være. Bruce Willis gjør forøvrig en artig cameo i videoen.


8. Hellbillies - Fordi eg glei
Låta fester seg umiddelbart med finfin tekst om at man lar livet skure og gå. Den sugende gitarsoloen gir en ekstra piff på årets beste norskspråklige låt.


7. Vidar Vang - 10 below
En nordlending med hesere stemme enn Jørn Hoel? Dette funker overraskende bra. Herlig pianodriv. Kanskje den beste køntri-låta fra en norsk artist på lenge. Ingen video er å finne, men en liten snutt kan du få med deg her:


6. Håkan Hellström - Dom där jag kommer från
Årets beste skive kom fra Sverige, fra en fyr jeg egentlig hadde vokst fra musikalsk. Her ruller Hellström-toget med en Madchester beat i bunn. Fengende som få og en real go' låt!


5. The Black Keys - Tighten up
Skitten bluesrock som ikke har funnet opp kruttet, men rocker godt fra seg for det. Albumet har flere gode tilløp av denne sorten og anbefales på det varmeste. Videoen er fornøyelig og er min favoritt for året.


4. Ellie Goulding - The writer
Årets ballade er krydret med et forsiktig lydbilde som forløses med et stort refreng. En skikkelig følelsesladd låt om; ja jeg lar Ellie forklare det med egne ord: "It's about how you'd do anything and change absolutely everything about yourself if necessary, just to be noticed by this one person".


3. Taylor Swift - Mine
Erketypisk amerikansk artist hvor alt føles dramatisk til det klisjefylte. Kan avfeies som glatt og polert pop, men Taylor Swift har en egen evne til å lage virkelig gode låter som skiller henne fra mengden. Og ikke minst er hun en utømmelig kilde til fengende refrenger. For denne låta er en av disse som setter seg på hjernebarken uten at du kan så mye som et snev av teksten. Så får man heller takle at denne jenta kanskje er i overkant, eeeh...amerikansk av seg.


2. The Radio Dept. - Never follow suit
Svenskene har gitt ut album jeg ikke har fått særlig tak på, men med årets "Clinging to a scheme" traff de blink. Med et mer pop-preget lydbilde og et knippe flotte stemningsfulle låter ble jeg solgt. "Never follow suit" er favoritten, som på mange måter er et lite nikk til nittitallet. Basslinjen, pianoet, de programmerte trommene og den laidbacke vokalen er en eneste lang drøm. Lukk øynene og nyt.


1. a-ha - Butterfly, butterfly (the last hurrah)
De siste tonene fra a-ha er en intet mindre enn en pop-perle. Ingen over, ingen ved siden. "Butterfly, butterfly, flying into the wind. You can be sure of it, that's no place to begin. Overthinking every little thing, acknowledge the bell you can't unring".

A-ha Butterfly, Butterfly (The Last Hurrah)

A-ha | Myspace Music Videos

The End of an Era. The End of a-ha.

Så var det hele over. I nesten 25 år har jeg vært blodfan av verdens beste popband - gjennom tidene. Fra jeg hoppet opp og ned i sengen min og prøvde å synge "Take on me", til jeg satt med øreklokker og nynnet med på deres aller siste låt, "Butterfly, butterfly (the last hurrah)" i år. Jeg tjuvlånte kassettene til broder'n da han ikke var hjemme og kopierte de slik at jeg selv kunne høre på dem når jeg ville. Min første kassett kjøpt med egne penger (spart ukelønn) var såvidt jeg husker "Memorial Beach" (89kr tror jeg det var). En plate som i senere tid har vist seg å være et særdeles undervurdert album fra min side. Nå er den ganske høyt oppe på min liste over a-has beste utgivelser. Men nok om gamle minner. 4. desember var det klart for den aller siste konserten til a-ha, på norsk jord, ja i hele verden.

Morten, Magne og Paul leverte selvfølgelig sakene, med et velpolert og bunnsolid show. Allikevel ble ikke konserten det helt store høydepunktet for undertegnede. Kanskje jeg hadde for store forventninger? Kanskje jeg var bortskjemt med tre a-ha konserter på et år? For jeg følte litt at overraskelsesmomentet manglet i Oslo Spektrum denne lørdagskvelden. Setlisten var i stor grad uforandret siden jeg så dem i sommer og på et eller annet vis visste jeg hvilke låter som kom etter hverandre.

Når det er sagt, så var konserten veldig bra. Den manglet bare toppen av kransekaka eller the icing on the cake som de sier i utlandet. For Morten sang som alltid, helt fantastisk. Mags var i sitt sedvanlige humoristiske hjørne og briljerte som publikumsfrier. Paul spratt rundt på scenen og serverte lekre gitarriff som om de kom rekanes på ei fjøl. Når sant skal sies var det tilløp til klump i halsen da "Manhattan Skyline" og "The Swing of things" runget utover betongklossen. Ari, Märtha og Jan Thomas tror jeg kjente det samme, selv om de satt godt plantet på setene sine.

Det tok 25 år før Paul sa sine første ord fra en konsertscene. Mags og Morten ble nok like overrasket som resten av publikumet, med fans fra hele verden. "Vi kommer alltid til å lage musikk, bare hver for oss" var gjennomgangstonen. Problemet er at de neppe kommer til å gjøre det like bra hver for seg som med a-ha. Sammen er de dynamitt, alene kan de kanskje være bortpå en kinaputt. For selv om de var en kranglete treenighet, skapte de magi med musikken. Selv har jeg nok mest tro på min favoritt fra a-ha, Paul og hans Savoy. Det er der det har vært mest gull å finne de årene a-ha lå på is. Kanskje det er tapet av fremtidig musikk som er mest trist med at a-ha har gitt seg. De har alltid levert gode poplåter (med noen feilskjær selvfølgelig) og tanken på at man ikke får høre Morten synge enn låt skrevet av Paul og/eller Mags mer er rimelig kjipt. "Man har da alltids de gamle platene", og det er jo en klisje som har en viss sannhet i seg. For da de siste tonene av "Take on me" hadde forlatt scenekanten var det unektelig slutt. a-ha er historie. Men for en historie det har vært. Takk til Magne, Morten og Paul for fantastisk musikk og ikke minst for lydsporet til mitt liv. Det vil de fortsatt være.

25 år med a-ha er over, men det blir minst 25 år til her i gården. For musikken lever videre.

Her er min "skryteliste" over konserter jeg har vært på etter a-ha gjorde comeback:
- Valhall, Oslo mars 2001
- Ullevaal Stadion, Oslo juni 2002
- Frognerparken, Oslo august 2005
- Døgnvillfestivalen, Tromsø august 2007
- Oslo Spektrum, november 2009
- Ullevaal Stadion, Oslo august 2010
- Oslo Spektrum, desember 2010

Så nært....

...men likevel så fjernt

Oppsummert

Jeg har vært på innspilling av et talkshow.

To morsomme timer var det. Bedre enn det man ble servert på tv.

Dagen etter var det på tide å møte en svensk artist jeg har begynt å like igjen:

Finfin konsert, selv om man kan bli utslitt bare av å se på den mannen herje rundt og skråle.

Jeg har vært på julebord. Maten så ikke helt slik ut:

Men, den utga seg i det minste for å være det.

Dessuten var det mye folk der, litt for mange etter min smak. Føltes litt slik:

Apropos folk. De mener det er jæskla kaldt for tida. Jeg er forsåvidt enig. Her om dagen var det faktisk så kaldt at det gjorde fysisk vondt. Men vi bor jo i Norge. Skal det være vinter så skal det være vinter. Det er i det minste ikke så kaldt som dette:

Kaldt eller ikke. Jeg har tatt farvel med verdens beste popband gjennom tidene. Mer om det senere