This love is only on my mind

Det går for seg i kåringer av tiårets beste meg her og meg der for tiden. Nå skal ikke jeg gå inn i en altfor lang diskusjon over hvor uenig jeg er med for eksempel VGs journalister, men at Marit Larsen i det hele tatt figurerer på listene blant tiårets beste norske er for meg helt hinsides. John Olav Nilsen og gjengen? Ikke narr meg til å le. Hvor er Kaizers Orchestra (ingen personlig favoritt, men "Ompa til du dør" skapte jo faktisk furore da den ble sluppet i 2001), Morten Abel, Thomas Dybdahl, King Midas for å nevne noen? Det er spesielt låtlisten som, rett og slett, er useriøs. At en knall-låt som Annies "Heartbeat" ikke er der i det hele tatt er et bevis nok.

Men nok klaging. Jeg hadde et hyggelig gjenhør med en plate fra 2003 idag. Det året gikk denne platen noen herrens runder i cd-spiller'n. Bandet er Sleepy Jackson og albumet er "Lovers". Vanskelig å helt finne frem til hvilken sjanger den befinner seg i, men samme kan det være. Det viste seg at plata fortsatt holder mål. Spesielt de siste 4 sporene er glimrende, og rommer noen herlige underfundige pop og køntri melodier. En av låtene som virkelig tok tak i denne gamle kroppen var "Don't you know". Enkelt arrangement blandet med et guddommelig refreng og engleaktige aaaaaaaaahhhhh'er, som selv Märtha Louise ville vært stolt av(?). Vidunderlig er det i alle fall:

Lonely lies can be alone
Just take your lies and be alone from here
Lonely eyes can be alone
Take your lies and be alone from here

Don't you know that it's tearing me up inside
Don't you know that it happens all the time
This love is only on my mind
When I get to the lake and I find it's you



PS! Bak bandnavnet Sleepy Jackson skjuler det seg en australsk fyr med navn Luke Steele, som nå er bedre kjent som "han fyren som er med i Empire of the sun". Bandet altså. Sånn. Da har du fått dagens dose unyttig informasjon.

Oppsummering

Long time, no speaky. Blogg meg her, og blogg meg der. Hvem bryr seg om den syrlige mannsforening? Ingen andre enn meg selv, og dette er jo et bra tiltak slik at jeg husker ting jeg har gjort eller sagt som jeg sannsynligvis kommer til å glemme en gang i fremtidens alderdom. Lenge siden forrige utbrudd, så da passer det kanskje med en liten oppsummering av de siste månedenes hendelser.

Jeg feiret at en kompis hadde fått seg ny jobb. Det ble ikke mye mat den kvelden:


Jeg dro på Parkteateret og så verdens hyggeligste svenske mann på denne jord. En, som alltid, koselig og småhumrende konsert:


Oasis er over. Men jammen finnes de ikke tegneserieversjon, her fra Pondus tidligere i høst:


Svensk tekst-tv byr ofte på noen ufrivillig komiske saker. Denne viser litt problemer med matematikken:


En uke før innlevering av masteroppgaven var a-ha konserten 7.november kjærkomne fritimer fra stress, mas, tjas og word for en stakket stund. Dette var min femte konsert med gutta, og den nest siste på en og samme tid. Det tok litt tid før både jeg og a-ha ble varme i skjorta. Men da var det intet mindre enn en fest. Her har de et lite akustisk øyeblikk, etter dette bildet ble tatt lurte Mags seg til et lite kyss på Mortens kinn:


Så var det dette med publikumet. Makan til trøkk kan jeg ikke huske å ha opplevd i Spektrum. Snudde og så på folkemassen med sitteplasser; det var ingen som satt. Flagg fra Brasil, Australia, Tyskland og USA vaiet. Skriking og skråling av en annen verden. Men foran meg fikk både jeg og en kompis ekstra valuta for pengene. Det var en Kurt Nilsen lookalike på speed som stod foran oss. Han hoppet på de gale stedene, klarte aldri å klappe i takt og jublet mest av alle da "Foot of the mountain" kom. Det var nesten som han gikk ut av sitt eget skinn. Irriterende, men sabla underholdende på en og samme tid. Morten slet litt med stemmen noen ganger, det er ingen tvil om at stemmebåndene hans ikke lenger tilhører en i 20 årene, selv om Morten fortsatt ser ungdommelig ut. Paul er kongen av alle. Aldri sett han så livlig på scenen før. Verdens kuleste fyr denne kvelden, uten tvil. Mags hadde ordnet et eget kunstprosjekt på storskjermer bak scenen. Mye som funket bra, andre ting skjønte jeg ikke bæret av. Mot slutten av konserten var plutselig Mona Lisa tilstede: