De beste låtene i 2010

Listomani. En farsott som brer seg sakte og sikkert utover verdensveven mot slutten av året. Jeg kan jo ikke være dårligere og kjører på med en liten kåring av de ti beste låtene vi har blitt servert i 2010. Forutsigbar kåring? Joda, men greit med en oversikt over musikkåret. Here we go.

10. Massive Attack - Paradise Circus
Hope Sandoval leverer en hviskende vokal over Massive Attacks mørke lydspor. Hypnotisk og veldig bra. Albumet holdt ikke like høy standard og var en gedigen nedtur.


9. Gorillaz - Stylo
Bassen er den drivende faktoren i en ganske introvert låt til en hit å være. Bruce Willis gjør forøvrig en artig cameo i videoen.


8. Hellbillies - Fordi eg glei
Låta fester seg umiddelbart med finfin tekst om at man lar livet skure og gå. Den sugende gitarsoloen gir en ekstra piff på årets beste norskspråklige låt.


7. Vidar Vang - 10 below
En nordlending med hesere stemme enn Jørn Hoel? Dette funker overraskende bra. Herlig pianodriv. Kanskje den beste køntri-låta fra en norsk artist på lenge. Ingen video er å finne, men en liten snutt kan du få med deg her:


6. Håkan Hellström - Dom där jag kommer från
Årets beste skive kom fra Sverige, fra en fyr jeg egentlig hadde vokst fra musikalsk. Her ruller Hellström-toget med en Madchester beat i bunn. Fengende som få og en real go' låt!


5. The Black Keys - Tighten up
Skitten bluesrock som ikke har funnet opp kruttet, men rocker godt fra seg for det. Albumet har flere gode tilløp av denne sorten og anbefales på det varmeste. Videoen er fornøyelig og er min favoritt for året.


4. Ellie Goulding - The writer
Årets ballade er krydret med et forsiktig lydbilde som forløses med et stort refreng. En skikkelig følelsesladd låt om; ja jeg lar Ellie forklare det med egne ord: "It's about how you'd do anything and change absolutely everything about yourself if necessary, just to be noticed by this one person".


3. Taylor Swift - Mine
Erketypisk amerikansk artist hvor alt føles dramatisk til det klisjefylte. Kan avfeies som glatt og polert pop, men Taylor Swift har en egen evne til å lage virkelig gode låter som skiller henne fra mengden. Og ikke minst er hun en utømmelig kilde til fengende refrenger. For denne låta er en av disse som setter seg på hjernebarken uten at du kan så mye som et snev av teksten. Så får man heller takle at denne jenta kanskje er i overkant, eeeh...amerikansk av seg.


2. The Radio Dept. - Never follow suit
Svenskene har gitt ut album jeg ikke har fått særlig tak på, men med årets "Clinging to a scheme" traff de blink. Med et mer pop-preget lydbilde og et knippe flotte stemningsfulle låter ble jeg solgt. "Never follow suit" er favoritten, som på mange måter er et lite nikk til nittitallet. Basslinjen, pianoet, de programmerte trommene og den laidbacke vokalen er en eneste lang drøm. Lukk øynene og nyt.


1. a-ha - Butterfly, butterfly (the last hurrah)
De siste tonene fra a-ha er en intet mindre enn en pop-perle. Ingen over, ingen ved siden. "Butterfly, butterfly, flying into the wind. You can be sure of it, that's no place to begin. Overthinking every little thing, acknowledge the bell you can't unring".

A-ha Butterfly, Butterfly (The Last Hurrah)

A-ha | Myspace Music Videos

The End of an Era. The End of a-ha.

Så var det hele over. I nesten 25 år har jeg vært blodfan av verdens beste popband - gjennom tidene. Fra jeg hoppet opp og ned i sengen min og prøvde å synge "Take on me", til jeg satt med øreklokker og nynnet med på deres aller siste låt, "Butterfly, butterfly (the last hurrah)" i år. Jeg tjuvlånte kassettene til broder'n da han ikke var hjemme og kopierte de slik at jeg selv kunne høre på dem når jeg ville. Min første kassett kjøpt med egne penger (spart ukelønn) var såvidt jeg husker "Memorial Beach" (89kr tror jeg det var). En plate som i senere tid har vist seg å være et særdeles undervurdert album fra min side. Nå er den ganske høyt oppe på min liste over a-has beste utgivelser. Men nok om gamle minner. 4. desember var det klart for den aller siste konserten til a-ha, på norsk jord, ja i hele verden.

Morten, Magne og Paul leverte selvfølgelig sakene, med et velpolert og bunnsolid show. Allikevel ble ikke konserten det helt store høydepunktet for undertegnede. Kanskje jeg hadde for store forventninger? Kanskje jeg var bortskjemt med tre a-ha konserter på et år? For jeg følte litt at overraskelsesmomentet manglet i Oslo Spektrum denne lørdagskvelden. Setlisten var i stor grad uforandret siden jeg så dem i sommer og på et eller annet vis visste jeg hvilke låter som kom etter hverandre.

Når det er sagt, så var konserten veldig bra. Den manglet bare toppen av kransekaka eller the icing on the cake som de sier i utlandet. For Morten sang som alltid, helt fantastisk. Mags var i sitt sedvanlige humoristiske hjørne og briljerte som publikumsfrier. Paul spratt rundt på scenen og serverte lekre gitarriff som om de kom rekanes på ei fjøl. Når sant skal sies var det tilløp til klump i halsen da "Manhattan Skyline" og "The Swing of things" runget utover betongklossen. Ari, Märtha og Jan Thomas tror jeg kjente det samme, selv om de satt godt plantet på setene sine.

Det tok 25 år før Paul sa sine første ord fra en konsertscene. Mags og Morten ble nok like overrasket som resten av publikumet, med fans fra hele verden. "Vi kommer alltid til å lage musikk, bare hver for oss" var gjennomgangstonen. Problemet er at de neppe kommer til å gjøre det like bra hver for seg som med a-ha. Sammen er de dynamitt, alene kan de kanskje være bortpå en kinaputt. For selv om de var en kranglete treenighet, skapte de magi med musikken. Selv har jeg nok mest tro på min favoritt fra a-ha, Paul og hans Savoy. Det er der det har vært mest gull å finne de årene a-ha lå på is. Kanskje det er tapet av fremtidig musikk som er mest trist med at a-ha har gitt seg. De har alltid levert gode poplåter (med noen feilskjær selvfølgelig) og tanken på at man ikke får høre Morten synge enn låt skrevet av Paul og/eller Mags mer er rimelig kjipt. "Man har da alltids de gamle platene", og det er jo en klisje som har en viss sannhet i seg. For da de siste tonene av "Take on me" hadde forlatt scenekanten var det unektelig slutt. a-ha er historie. Men for en historie det har vært. Takk til Magne, Morten og Paul for fantastisk musikk og ikke minst for lydsporet til mitt liv. Det vil de fortsatt være.

25 år med a-ha er over, men det blir minst 25 år til her i gården. For musikken lever videre.

Her er min "skryteliste" over konserter jeg har vært på etter a-ha gjorde comeback:
- Valhall, Oslo mars 2001
- Ullevaal Stadion, Oslo juni 2002
- Frognerparken, Oslo august 2005
- Døgnvillfestivalen, Tromsø august 2007
- Oslo Spektrum, november 2009
- Ullevaal Stadion, Oslo august 2010
- Oslo Spektrum, desember 2010

Så nært....

...men likevel så fjernt

Oppsummert

Jeg har vært på innspilling av et talkshow.

To morsomme timer var det. Bedre enn det man ble servert på tv.

Dagen etter var det på tide å møte en svensk artist jeg har begynt å like igjen:

Finfin konsert, selv om man kan bli utslitt bare av å se på den mannen herje rundt og skråle.

Jeg har vært på julebord. Maten så ikke helt slik ut:

Men, den utga seg i det minste for å være det.

Dessuten var det mye folk der, litt for mange etter min smak. Føltes litt slik:

Apropos folk. De mener det er jæskla kaldt for tida. Jeg er forsåvidt enig. Her om dagen var det faktisk så kaldt at det gjorde fysisk vondt. Men vi bor jo i Norge. Skal det være vinter så skal det være vinter. Det er i det minste ikke så kaldt som dette:

Kaldt eller ikke. Jeg har tatt farvel med verdens beste popband gjennom tidene. Mer om det senere

Takk skal du ha, Ellie

Coverlåter kan være en pest og en plage. De kan ødelegge en fantastisk låt og redusere originalen på en slik måte at man aldri i verden kan høre den igjen - uten å bli minnet på den grusomme nye versjonen. Og så har du de låtene som har blitt covret ihjel over en lang lang periode. Så lang at originalen ikke treffer de rette strengene som den gjorde de første gangene man lyttet til den. "Your song" er en av dem. Den er ihjelspilt på radio, i tv-programmer, karaokebarer og verst av alt, radbrekking på Idol og andre såkalte talentprogrammer. Skepsisen var stor, men Ellie Goulding har gjort kunststykket å blåse nytt liv i Elton Johns ballade. Enkelt arrangement i kombinasjon med en særegen vokal (uten å egentlig tilføre originalen noe ekstra) blir dette som musikk i mine ører. Jeg har begynt å like "Your song" igjen, og det er Ellie Goulding sin fortjeneste.


Jammen ble det vått i øyekroken etter å ha sett videoen også.

Beady Eye ser dagens lys

Det er altså slik Oasis høres ut uten Noel Gallagher. Det ser ut til at Liam & co har vært i roteskuffen til Jerry Lee Lewis. Så har de gått tom for tekst. Og litt tom for ideer også. For all del, det er ingen dårlig låt, det er bare det at den ikke er så veldig bra heller.

Etter de første gjennomhøringene var jeg begeistret for hvordan det låt, med piano, hektiske trommer og damekor. Jeg ble i godt humør, en liten sjarmbombe av en låt. Allikevel kan man ikke gjøre annet enn å stikke fingeren i jorden og innrømme at dette ikke er mer enn en helt grei låt. Jeg tipper at Liam står bak denne låta (med god hjelp av Gem/Andy) og peker på noe av problemet med Liam som låtskriver. Han går tom for tekst og repeterer en linje til det kjedsommelige. "Baby come on". Hørt det før? Joda, det funker til en viss grad, men jeg føler det blir i meste laget. Ville droppet en god porsjon "come on's" mot en lengre gitarsolo. Pianosoloen mot slutten er heller ikke spesielt vellykket. Det blir dessuten litt vanskelig å ikke sammenligne dette med Oasis. Da ville dette vært en soleklar b-side, til nøds albumfyll.

"Bring the light" er verken bra eller bedriten, den er litt midt imellom. Bedre enn fryktet, for vi vet hva bunnivået til disse gutta kan være. Forventningene var lave. I så måte ble de tilfredsstilt. Til tross for dette er en sjutommer på vei nordover. Gammel vane vond å vende. Får håpe b-siden er bedre.

Dødens forværelse? Ser ikke ut som det er så gøy å spille i band som man skal ha det til.

Partysvensker kommer og går, Håkan består

Håkan er tilbake igjen. Han var egentlig bare med i et ganske populært indieband ved navn Broder Daniel. Så kom han ut fra intet, for ti år siden, med et glimrende debutalbum. Jeg husker hvor fascinert jeg ble, bare ved å lese de ekstatiske anmeldelsene i norske aviser (I den tiden jeg slukte anmeldelser på jakt etter gammel og ny kvalitetsmusikk). Nå er tiden en annen. Jeg er mer kritisk. Nå forhåndslytter jeg mye og lenge før jeg bestemmer meg for et kjøp. Impulskjøpene er nede på null. Det lider nok platebutikkene av idag. En sekser på terningen betyr ikke lenger en automatisk plass i platehylla.

Så har jo også fascinasjonen for Håkan falt gradvis de senere årene. Han traff ikke meg med like stor kraft med de neste utgivelsene som ved debuten, men jeg fortsatte å kjøpe skivene hans. Selv om de ikke fikk like mange runder i spiller'n så var platene hans aldri dårlige. Nå er han tilbake med sitt femte album og denne gangen er Håkan og jeg på bølgelengde igjen. Setter jeg på debuten kommer minner fra tiden i tidlige tjueåra, da voksenlivet ennå ikke hadde maktet å feste grepet. Nå har jeg blitt en eldre slagen mann, mens Håkan har vokst opp og roet seg ned. Det passer meg bra. For her har Håkan lagd en skive jeg virkelig setter pris på. De mindre gode låtene kan man jo bare hoppe over, for de virkelig gode låtene er noe av det beste jeg har hørt i år. Aller best er det sju minutter lange avslutningsnummeret. Her treffer Håkan en nerve hos meg både tekstmessig og musikkmessig. Teksten er sikkert full av klisjeer og store ord, men det gjør de ikke mindre gode av den grunn. Musikken er av den rolige sorten med finfine gitarpartier og minimalistiske vers. John Lennon. Det er det første jeg tenker på når de første gitarmelodilinjene strømmer inn i ørene. Mind Games. Ja, selv på "River en vacker dröm" er det ikke vanskelig å se hvor Håkan har hentet inspirasjonen.


Håkan stjeler ikke bare låter. Han stjeler videoer også. Men hva gjør vel det når resultatet er finfint?

Men tilbake til "Du är snart där". Her er en av årets beste låter i tekstform. Ta en lytt mot slutten. Du kommer ikke til å angre. Ikke la deg skremme av den forsiktige åpningen. Dette er nemlig en storslått låt i en avslappet atmosfære. Ta den til deg. Møt høsten med disse ordene:

Fortsätt när mörkret kommer och allt gör ont
Fortsätt som ett höstlöv i vårens första flod
Som ett hjärta som vägrar sluta slå
När varje bön gått åt, fortsätt
När jag fallit tungt
På ditt minnes skrothög
Hitta mig när som helst
På samma gator som Cederhök


Blitt sparkad runt några gånger
Som en del måste bli
För att fatta vad som betyder nåt
Och vem som går att lita på
Men när du var med mig
Musiken slutade aldrig
Du bara får mig att hänga, hänga kvar


Fortsätt när de lynchat sista hoppet
Fortsätt när allt du levt för räknats ut som ett skämt
Där under träden, bakom stängslet
Finns en stig för dig, fortsätt
När du blir gammal
Och när du somnar
Med det sista de sa i din dörr
"Håkan, du var bättre förr"


Blitt sparkad runt några gånger
Som en del måste bli
För att fatta vad som betyder nåt
Och vem som går att lita på
Men när du var med mig
Musiken slutade aldrig
Du bara får mig att hänga, hänga kvar


För jag tror
När vi går genom tiden
Att allt det bästa
Inte hänt än

Morsomme saker

Cyanide & Happiness @ Explosm.net

Let's dance!

Cee Lo. Din rakker. Dette svinger det virkelig av. Holder albumet samme kvalitet blir det mye dansing i høst.

No one's gonna love you

Musikkvideoen som medium er ikke det den engang var. Bare se på MTV. Realityserier har tatt over sendetiden og du må betale for i det hele tatt få kanaler som er dedikert til musikk. I gamle dager brukte jeg MTV flittig når det gjaldt å finne ny musikk, og kunne bli sittende å se på i timesvis. Det øyeblikket man oppdaget en helt ny låt var noe helt eget. Så ble man sittende å vente til den dukket opp igjen. For hvordan skulle man ellers fått hørt den igjen? Nå kan man med få tastetrykk få tilgang til all verdens musikk. Dette har jo sine fordeler, men ulempen er tilgjengeligheten. For før man har lastet ned et album, er man i ferd med å laste ned et nytt. Musikk har blitt forbruksvare med best før dato. Spørsmålet er vel om man får noe særlig forhold til musikk, for eksempel et band eller en artist som du virkelig identifiserer deg med, som du holder med som et fotballag. Men nok om nåtidens mediehverdag. Alt er jo ikke kølsvart.

Dagens googling førte meg til det som etter alt og dømme er den beste coverlåta i år. Band of horses er et band med en og annen god låt. "No one's gonna love you" er et helt greit stykke musikk, men med Cee Lo Green blir den løftet opp til en mulig fremtidig klassiker. Cee Lo er nok best kjent fra Gnarls Barkley, men med denne coverlåta tror jeg han blir bedre kjent hos de fleste. Musikkvideoen er faktisk verdt å få med seg og makter å sette en ekstra spiss på låta selv. Fantastiske saker.

VM-finale

En måned fotball går mot slutten. Et småskuffende VM har det vært. Det defensive spillet har dominert. Med noen få unntak. Jeg har latt meg irritere mer av den evinnelige filmingen enn av vuvuzelaene. At de to lagene som møtes i finalen er omtrent like gode til å falle så fort noen pirker i dem er jo passe idiotisk. Jeg spår mange situasjoner hvor de ruller litt rundt på gresset for så å spille død. Derfor har jeg en egen måte å se finalen. Jeg skal telle antall filminger, disse deles i to: filminger som fører til feil idømt frispark og filminger som overses. Så får vi se hvem av dem som filmer minst, og dermed blir den "verdige" vinneren av VM 2010.

Verre enn....

Det er bare å gratulere. Verdens kjipeste låt dette tiåret er et faktum. Det høres ut som en saksofonisten fra årets MGP-bidrag fra Moldova er sluppet løs på et komp som selv Jordy ville vært flau over; på den tida han regjerte hitlistene verden over. Selvfølgelig sluker verden dette mølet. Bare å se for seg litt for brisne ungdommer i sin beste (verste?) alder juble hemningsløst og danse "vågalt" til denne i sommer. Jeg får fnatt av bare det at låta får frem minner om en av de verste sommerhitene noensinne, fjompen med hatten. Han er verre enn han med fela. Men nok om det. We no speak americano. For noen grusomme minutter. En tid jeg aldri får tilbake. Utsett deg for spetakkelet her:

Gudbedre. Det er og forblir noe av det verste. "Åååh, nå kommer jeg i sommerstemning altså". Lykke til. Når det er sagt, så er det vel på sin plass å nevne verdens verste låt. Det er absolutt ingenting som kan overgå denne vederstyggeligheten:

La da di...fy fela!

Jabulani

En måned. En ball ved navn Jabulani. 64 kamper. Fotball-VM er igang. I skrivende stund spiller Sør-Korea mot Hellas. Trivelig kamp. Verre er det med summingen som jeg lar meg irritere grønn over.

Se der ja. Da var det 2-0. Herlig skåring, hodeløst gresk forsvarsspill.

Nuvel. Den vuvuzela'n den vuvuzela'n. Høres ut som en biesverm. Høres ut som om flyalarmen går. Assosiasjonene er mange og de er alle av det negative slaget.

Greit nok at denne plastdingsen er sør-afrikansk tradisjon, men det får da være grenser. Dynamikken fra tribunen under matchene drukner fullstendig. Ingen sang eller piping kommer gjennom lydmuren. Det er synd. Det er nemlig noe som gir en ekstra piff under fotballkamper som vises på skjermen. Det er tydelig at man ikke alltid får det i pose og sekk. Får nøye meg med sekken denne gangen.

Ikveld starter VM virkelig for min del. Jeg er anglofil. Det må jeg innrømme. Musikken er en ting. Fotballen en annen side av samme sak. England møter USA og jeg sitter med en følelse av at engelskmennene snubler, som de alltid gjør. Om det skjer i denne kampen er jeg usikker på, men at det blir en trist sorti før eller senere er nærmest uungåelig. Jeg krysser allikevel fingre og ben for at de lykkes i år. Det viktigste av alt er at Ronaldo og Portugal ryker ut tidlig. Jeg er møkklei filmingen og sutringen til den fyren. I samme slengen kan det italienske landslaget rulle ut av banen og mesterskapet. For et ufyselig lag av spillere som lever av å bruke skitne triks når anledningen byr seg. Pføy!

Apropos jabulani. Det påstås at ballen oppfører seg som en badeball. En artig sammenligning hvis vi ser tilbake på Premier League sesongen 09/10. Hvilken av disse to som er badeball eller fotball kan du jo undre over:

Nei, heia England. Come on you lads. Kanskje får jeg se Man City spillere i aksjon? (Barry, SWP og Hart blir nok sittende på benken). Uansett er det 20 år siden en av tidenes beste fotball-låter så lyset. "World in motion" er jo faktisk en glimrende poplåt. John Barnes' rapping er ubetalelig. Det er bare å pugge rappen, mens Chris Waddles hockesveis flagrer og Peter Beardsley smiler sitt sedvanlig skjeve smil:

You've got to hold and give
But do it at the right time
You can be slow or fast
But you must get to the line
They'll always hit you and hurt you
Defend and attack
Theres only one way to beat them
Get round the back
Catch me if you can
Cos' I'm the England man
And what you're looking at
Is the master plan
We ain't no hooligans
This ain't a football song
Three lions on my chest
I know we can't go wrong

Pollen. I curse you.

Ifølge både den ene og den andre målingen, er det ikke så mye pollen som flyr rundt for tiden. Jeg er ikke like sikker. Rennende nese, kløende øyne og generelt et hue av bomull sier noe annet. Å dytte i seg flere allergipiller er ingen løsning, så imorgen må jeg se meg nødt til å prøve ut noe nytt: Til tross for solen og det som frister der utenfor vinduene, så må jeg holde meg innendørs.

Nei, det går jo ikke i lengden.

Jeg tror jeg bare får leve med plagene, for den norske sommeren er jo over på et blunk uansett. Nå som dette særdeles meningsløse innlegget går mot slutten, så er jeg nødt til å legge ved et bilde. Det er visst en av bloggreglene. Man må alltid poste et bilde til det mølet man presterer å komme med. Derfor får jeg avslutte med George Costanzas visdomsord (klikk på bildet for større versjon):

Den syrlige mannsforening spår årets sommerhit

Like sikkert som pollen dukker det alltids opp en låt som dominerer sommeren. Den er umulig å unngå og irriterer deg inn i det innerste mørket. I år påstås det at Stereo Love (med en eller annen fyr og ei syngedame) skal slite ut øregangene i sommer. Etter å ha sett dette, så nekter jeg å tro det. Litt trekkspill holder ikke. For hvor er refrenget?

Det finnes nemlig en annen kandidat som formelig oser sommerhit. Den er visst like gammel som Stereo Love, men det får nå være. For Baby Alice gjør nemlig alt rett. En fullstendig meningsløs låt om sommer, kjærleik og drinker med et klart nikk til slutten av 90-tallets eurodance-sjanger. Vengaboys dukker opp i minnet skal jeg si deg. Dessuten har den et irriterende refreng. Den obligatoriske rappen er selvfølgelig med. Videoen er håpløs den også. Med mindre den herjet hitlistene ifjor så er dette årets sommerhit. Herreminhatt:

Den populäraste svenska bootlegen någonsin

Broder Daniel är lite som Jesus - det är inget fel på dom, det är bara fansen jag inte klarar av.

"Shoreline" er en sang av det svenske popbandet Broder Daniel utgitt på albumet "Cruel Town" som kom i 2003. Sangen hadde blitt en hit i god tid før den tid, etter at den ble fremført på talkshowet "Sen kväll med Luuk" i 2001. Det har blitt påstått at denne livefremføringen er den mest populære svenske bootlegen noensinne. Nuvel, "Sen kväll med Luuk" var favorittshowet mitt. Skravlan og fjøsnissene på TV2 er Mess-TV i forhold. Herlig humor blandet med gode samtaler og intervjuer med store og små kjendiser. Dessuten brukte de min favorittlåt av Stevie Wonder som kjenningsmelodi. "Argaleken" var et fast innslag. Det var tider det:

Om korrekt uttale og slikt

Jeg har i hele mitt voksne liv trodd at Greenwich, (ofte brukt i forbindelse med tid og Greenwich Middle Time eller GMT om du vil), uttales med dobbel v (eller dobbel ju som dem sier i England). Altså, grinwitsj. Men idag fikk jeg jammen verden snudd på hodet. Dobbel v'en er stum. Korrekt uttale er grinitsj. Bare hør her. Man lærer mens man lever.

Forøvrig bærer Björk et preg av fisefin-overklasse-engelsk eller er det et snev av amerikansk? Skulle du lure på hvordan andre ting og tang uttales er det bare å ta en titt på samme side. Ikke minst kan den være til hjelp når du er ute i solen og skal bestille deg en Pilsner Urquell. Du får garantert pluss i boka hvis du ikke bare bestiller et godt øl, men klarer å uttale det korrekt. Da tror jeg du kan sjarmere mang en tsjekker. Eller snarere drikke den med god samvittighet i visshet om at du er er på god vei til å bli en ekte ordekvilibrist.

Max mekker, mekker alt

Jajajasann! Et lite under skjedde idag. Jeg har levd omtrent en uke med en vifte som ikke akkurat har vært spesielt velvillig. Den hørtes ut som et Sea King helikopter ved takeoff. Konstant. Pc'en kunne man bruke som "miksebord" samtidig. Shaken, not stirred. If you catch my drift. Istedet for å levere hele sulamitten inn til reparasjon tenkte jeg at: "Fanken heller. Dette skal jeg fikse sjæl". Og idag kom en splitter ny vifte i posten. Som bestilt der, altså.

Voilà! Nå er det kun en lett bris som strømmer ut fra venstresiden. Minimal støy. Man kan, hvis en virkelig vil, drømme seg bort og tro suset en hører, er det suset ørene får under en sykkeltur i nedoverbakke. En veldig slak nedoverbakke. I gåfart. Nuvel. Poenget er at jeg har fikset computeren. Awesome. Nå skal jeg feire med å se en episode av denne serien:

Tiden flyr i godt lag. Du slette tid.

Da Oasis ble oppløst ifjor regnet jeg egentlig med at jeg hadde brukt mine siste kroner på dette bandet. Men dengang ei. Nå skal de (les;plateselskapet) melke det som er igjen å melke. En ny samleplate, kamuflert som "a collection of singles", er på vei. Jeg lurte jo på om dette bare var en spøk, for makan til gørrkjedelig utgivelse skal man lete lenge etter. Men så var det dette med "er man fan, så er man fan"...havner vel fort i hylla er jeg redd.

Må si at coveret minner om gamle dager, da Oasis var verdens største band for en stakket stund. Bildet er hentet fra en av konsertdagene på selveste Knebworth. To konserter i august 1996 samlet 250.000 mennesker, det største antallet på britisk jord på den tiden. Det har blitt sagt at 2,6 millioner søkte etter billetter, den største etterspørselen etter konsertbilletter i britisk historie. Ja, tiden flyr virkelig:

Særlig motebevisste var aldri Oasis i glansdagene. Genser'n til Liam tok nesten luven av fyren sjøl her. Men så reddes det hele med det som er tidenes råeste rockestemme. Liam ble jo nylig kåret til verdens beste frontmann. Ikke uten grunn. Hvem kan stå stille som en saltstøtte og allikevel skape furore? Ingen over, ingen ved siden. Men man kan ikke leve på gamle minner hele livet. Nå er det nye konstellasjoner på gang. I oktober smeller det visstnok fra Liam igjen. Musikalsk. Jeg gleder meg. Så pengene får ben å gå på uansett.

Opp med humøret!

Det er bare å ta en titt på dette bildet og la humøret stige proporsjonalt med latteren. For et herlig smil det er på denne bissevoven, men også et litt skremmende ansiktsuttrykk:

Du kan lese mer om bikkja som feiret sin bursdag her. Nå skal jeg humre litt til.

I wish I was....

A grain of sand is all I ever wanted to be.
Lay me down and let the water wash right over me.

Hjernedvask

Jeg lurer veldig på hvorfor Harald Eia bruker litteraturvitere til å uttale seg på vegne av norske forskere, fortrinnsvis som sosiologer. Mange av dem blir ihvertfall fremstilt slik, uten å være det. For eksempel den godeste Jørgen Lorenzten (han hånflirende og lite ydmyke fyren med ring i øret) har ikke snev av sosiologisk utdannelse, han er utdannet litteraturviter. Egentlig lurer jeg jo ikke på hvorfor blant annet denne Lorenzten er plukket ut av Eia som såkalt ekspertise. Det hadde jo ikke blitt særlig til underholdning hvis han hadde funnet noen andre, mer reflekterende norske forskere som faktisk er eksperter på sitt felt. Sistnevnte er jo det Eia nærmest håndplukker fra utlandet og resultatet blir derfor en skjevhet i utvalget. Dessverre syns jeg hele programmet overskygges av en tabloid journalistikk og et sterkt ønske fra Eia om å konstruere steile motsetninger. Det er ihvertfall det inntrykket jeg sitter med etter de første episodene.

Agendaen til Eia kan jeg bare spekulere i, men det virker som det i større grad dreier seg om å lage tv-underholdning snarere enn å prøve og forene ulike forskningstradisjoner som sammen kan gi økt forståelse. Det er faktisk slik for eksempel innen rusforskningen, der blant annet biologi, psykologi og sosiologi sammen, (med bidrag fra hvert fag), gir et bilde som er mer nyansert enn hvis man forkaster andre synspunkter enn det ens eget fag står for. Fakta er at arv vs miljø som forskningstradisjoner på mange måter har nærmet seg hverandre mer enn det man kan få inntrykk av fra Hjernedvask. Det er synd Eia lar denne siden av saken stå urørt, til fordel for spekulativ tv-underholdning.

Oh happy day

Hendene skjelver. Jeg ser ned på håndflatene. De er svette. Jeg åpner jakken og slipper til kald, forfriskende vinterluft. Jeg har løkringer under armene som selv Øystein Greni ville vært stolt av. Solen skinner meg rett i øynene. Som for å understreke at hvis det er sol ute så er det jammen meg sol inne også. Jeg sitter utenfor Harriet Holters Hus. Sosiologiens høyborg. Fire etasjer opp sitter professorer, førsteamanuensiser og stipendiater med hodene fulle av innfløkte ideer som enten munner ut i et makro- eller mikroperspektiv. Verden er ikke det den engang var. Jeg kjenner at det kanskje ikke var så lurt å sette seg ned på en trapp med snø. Jakken sitter litt fast i det jeg reiser meg. Cold as ice. Blindernkarrieren er over. Jeg har master’n i min hule hånd. En akkurat passe middelmådig karakter ble det også. Men mens jeg gosser meg over en glimrende avslutning på min karriere som evig student, så er det ikke til å komme bort fra at det også er en smule vemodig. Nesten en tredjedel av mitt liv har jeg ruslet rundt på kunnskapens brostein og snublet opp eller ned verdens minst funksjonelle trappetrinn utenfor Universitetsbiblioteket. Jeg har nyst meg gjennom enhver eksamen om våren (uten å be om ekstra tid) og tvunget i meg mang en kald øl på gresset bak HF-bygningen. Det har vært litt av en boble å leve i. Nå skal jeg huske å ta med meg de gode minnene og la de dårlige ligge igjen og råtne på sin egen rot. For det er jo ting jeg ikke vil komme til å savne. Som den forferdelige følelsen man har minutter før eksamen setter i gang. Og det lille øyeblikket før en klikker seg inn på studentweben for å se resultatet av eksamen. To mindre gode opplevelser som man kan gange med antall emner (det het ”fag” da karrieren min startet) jeg har fullført opp gjennom årene. Jeg hadde min siste opplevelse av denne arten i dag. Muntlig eksamen er virkelig ingen forunt. Men den er jo egentlig bare en del av mange muntlige eksamener livet byr på ellers. Slik sett var det bare min siste muntlige eksamen på Blindern. Og gudbedre for en deilig følelse det er. Nå må jeg lage en ny boble. Blindernbobla har sprukket for denne gang. Jeg får håpe Norge trenger en halvgod sosiolog der ute i arbeidslivet, ellers kommer det til å bli et stusselig år. Det hjelper jo ikke at jeg er skallet, tynntjukk og enda et skritt nærmere alderdommen. Hva skal det bli av meg? Bare fremtiden kan gi meg svar. Det var jammen meg noen velvalgte ord. Jeg tror jeg nettopp hadde et Morten Harket øyeblikk. Forstå det, den som kan. ”Life is what happens while you’re busy making other plans” sa han godeste John Lennon. Tror han var inne på noe.