Gammel vane vond å vende?

Jeg har et problem. Eller egentlig ikke. Det er vel mer et luksusproblem. Etter flere år på baken (uten at den har blitt merkbart større av den grunn) med endeløse pensumlister, bøker og kompendier sliter jeg nå med senskader. Semester på semester har jeg lest flere bøker og tekster på en og samme tid. Nå på slutten av min Blindernkarriere har jeg byttet ut faglitteratur med skjønnlitteratur. Akkurat det er en glede i seg selv. Men, for øyeblikket leser jeg tre bøker samtidig. Så nå henger ingen av historiene sammen og jeg blander hovedrolleinnehavere. Hvem som egentlig gjør hva og hvorfor er det kun fuglene som vet. Så der har du det altså. Blindern er et sted som faktisk ikke gir slipp på deg før; ja til det går over tenker jeg. Nå har jeg gjemt bort to av bøkene slik at jeg ihvertfall får fullført en før julemaset når sitt klimaks. Så får jeg bare håpe for fremtiden at denne vanen går over av seg selv. For istad tok jeg notater og holdt nesten på å skrive ned et sammendrag av den ene av bøkene.

Backstreet Boys - Oslo Spektrum 5.12.09

Da billettene til Backstreet Boys konserten var kjøpt inn forrige måned så lurte jeg egentlig på hva jeg hadde rotet meg opp i. For dette kunne vel ikke ende bra? En middelmådig aerobic time med hylende småjenter som brøt lydmuren med sine hvin? Jeg skulle ta skammelig feil.

Med et avbud og en billett til overs begynte ikke ettermiddagen veldig bra. Men både jeg og fjone skylte ned skuffelsen med øl og whiskey. Samtidig som promillen økte, så økte jammen meg forventingene også. På vei inn i betongklossen var det ikke et veldig overraskende syn som møtte oss: alle våre fordommer ble bekreftet. Det var en overvekt av småjenter med plakater og de få guttebassene som var der hadde brukt mer hårprodukter enn alle fjortisjentene tilsammen. Men med en ny øl innabords var det bare å la publikum være publikum og forberede seg til en nostalgisk tur til tiden da popmusikk var popmusikk.



10, 9, 8...de telte ned. Pang! Backstreets back, alright! Tonen var satt. I forfjamselsen glemte jeg å putte propper i ørene. Men hørsel fikk være hørsel, for slager på slager ventet, på rekke og rad: "We've Got It Goin' On", "Quit Playing Games (With My Heart)", "I want it that way" og mere til.



Det var faktisk en særdeles fornøyelig kveld med bakgårdsguttene. Jeg sang med av full hals. På grensen til hes ved konsertens slutt. Men noe måtte det klages på og skuffelsen var stor over en forkortet versjon av "The Call". I det låta skulle til å ta av, så gikk de plutselig over i en helt ok "The one". Dessuten burde de nok ikke avsluttet med tre nye låter. Det førte til at den festen konserten faktisk var, til å ende opp som et litt småslapt nachspiel. Men de reddet seg inn med et av de eldste triksene i boka: konfetti. Herlig!