Marit Larsen

Jeg skjønner ikke det norske folk sin fasinasjon for middelmådighet. Marit (tihi-jeg-er-så-naiv-men-veldig-søt-og-stakkarslig) Larsen er visst på alles lepper om dagen. Hennes første album var en lidelse av dimensjoner. Hiten "Don't save me" får meg til å gulpe opp forrige ukes potetstappe. Barnslig fremtoning med en dæsj overenkelt arrangement får meg til å miste viljen til å leve videre. Og nå er man igang igjen, og media overøser den talentløse jenta med lovord. Terningkastene er surrealistiske. Femmer. Sekser. Hele Norge elsker Marit. Beklager så mye frøken. Men hos meg treffer du ikke noe annet enn den berømte knappen som ender med rennarævv. Jeg har gjennomskuet deg for lenge siden. Jeg faller ikke for din liksomaktige fremtoning. Jeg vet at du er et kynisk forretningsmenneske. Du inntar en posisjon som uskyldig, ja nesten jomfruelig hele veien, og Norge sluker det rått. Helt utrolig. At media i tillegg har bestemt seg for at du er den norske popens redningsdame, ja da kommer det sjelden en småkritisk omtale av den nye skiva. Jeg har hørt et par, tre låter og alle gir meg ingenting. Ingen substans. Ingen mening. Bare en masse naivistisk møl. "If a song could get me you?" Jeg kunne likt deg Marit, men akkurat nå og for framtiden fremstår du som det motsatte av det du liker å fremstille deg som. Er du virkelig så naiv, sårbar og "ekte"? Jeg tror ikke et sekund på deg. Da setter jeg heller pengene mine på Marion Rav(e)n. Hun skjuler ikke hva hun egentlig er ihvertfall.