De beste låtene i 2012

Jeg observerer at slike "årets-beste ditt og datt"-lister igjen er i omløp. Når sant skal sies er jeg mildt sagt uenig i alle jeg har lest hittil. Solange? Losing you? Årets beste låt? Virkelig? Trukke det, kisen. Nei, det er på tide å konsentrere seg om de virkelig gode låtene, så her kommer den eneste oppsummeringen av musikkåret 2012 du egentlig trenger.

Først noen låter som fortjener hederlig omtale. Gjenforeningen av Blur i år var kortvarig, men jammen får vi en ny "gjenforening" neste år, på den masete Øyafestivalen. "Under the westway" viste at de vennligst bør finne et studio og spille inn nye låter. Ikke revolusjonerende, ikke nytenkende, bare veldig veldig bra. Kvalitet preger også Jessie Ware. Hun låner beaten til ikke ukjente "Try sleeping on a broken heart" på "Wildest moments", og lar stemmen tale. Finfine greier. Frank Ocean er i overkant oppskrytt etter min mening, for Channel orange er som album ikke jevnt nok. Et av høydepunktene er dog falsetten i "Thinking about you". Tame Impala fikk også i overkant mye skryt for sitt album. "Feels like we only go backwards" var eneste gull av gråstein jeg kunne finne. Ellers kan man nevne The Lumineers med "Ho Hey", The Killers  og den eneste spiselige låta fra Battle born, nemlig "Runaways", samt Alina Devecerski - "Det e dark nu", CHVRCHES - "The mother we share" og årets hipsteralibi, herr Dan Croll med "From nowhere". Sannelig ikke verst. Nå til toppen av kransekaka.

10. The Dandy Warhols - Well, they're gone
Et lite comeback dette. Etter et par, tre livløse album fant Courtney Taylor-Taylor endelig tilbake til gammel storhet. "Well they're gone" er minimalistiske greier, men man trenger ikke så mye staffasje når låta er såpass god i seg selv.


9. Miles Kane - First of my kind
Årets britpop alibi. Har til gode å levere et helstøpt album, så forsøket med en EP var jo beundringsverdig. Tittelsporet "First of my kind" er beholdningen, og det holder jo massevis når det går for seg på denne måten.


8. Melody's Echo Chamber - I follow you
Skranglete fuzzgitarer og tynn pikevokal kan ikke bli annet enn uimotståelig. Får ofte trangen til å sette den på rett etter at låta er ferdig. Har man en dårlig dag er det bare å lukke øynene og la Melody Prochet helbrede deg.


7. Sharon van Etten - Give out
Her skjer det ikke mye, men det som skjer er ektefølt. Her biter Sharon van Etten seg fast i sjelen din. Fascinerende behagelig og forstyrrende vakkert på samme tid.


6. First Aid Kit - Emmylou
Jeg skal være den første til å innrømme at noe av interessen for disse søstrene falt katastrofalt da "Emmylou" ble allemannseie gjennom en opptreden på Skravlan. En stund etter dette hørte jeg allikevel på den, både titt og ofte, da den nesten ikke er til å komme utenom: Nydelig, silkemyk vokal og steelguitar. En innertier.


5. Arctic Monkeys - R U Mine?
Tungt fra unggutta. "I go crazy, 'cause here isn’t where I wanna be. And satisfaction feels like a distant memory. And I can’t help myself. All I wanna hear her say is “Are you mine?”.


4. Taylor Swift - We are never ever getting back together
Hun oppfører seg som en fjortis i en alder av 22 år. Ingen spesielt god egenskap, hadde det ikke vært for at hun er søtere enn raffinert sukker. Max Martin (mannen bak 90-tallets største hits) fant endelig tilbake til formen her, med latterlig avhengighetsskapende refreng. Tøys og tull fra ende til annen, men mest gøy.


3. The Raveonettes - You hit me (I'm down)
To livstrøtte dansker med fuzz på gitaren og poprefreng fant tilbake til seg selv med albumet "Observator". Flere kvalitetslåter er å finne på denne skiva, så det å plukke ut bare én var vanskelig. "You hit me..." treffer meg kanskje mest. Trommebeaten drar låta såvidt videre med god hjelp av pianoet. Så kommer toppen av kransekaken, 2 minutter og 15 sekunder inn i låta: Det lille øyeblikket da gitarsoloen nærmest snubler avgårde. Deilig.


2. Haim - Forever
Tre søstre fant popformelen noe så inni hampen med denne godbiten. Den rullende bassgitaren, den lekende gitaren og den livsbejaende trommingen med et herlig uforståelig refreng, som det bare er å mumle ivei på. Digg. Denne topper de neppe.


1. Lana Del Rey - Ride
Hun er pompøs og har en litt i overkant følsom fremtoning denne damen. Før handlet det om leppene (som har blitt mindre og mindre etterhvert som året har gått), nå handler det mer om musikken. Albumet har vokst og vokst på meg, og det er flere gullkorn som kunne kjempet om seieren. Men "Ride" er udiskutabelt årets beste låt. Det er ikke så mye annet å si at Lana er drømmekvinnen, hadde hun ikke hørt så neddopa ut når hun blir intervjuet. Uansett, I heart Lana.