Jeg feiret at en kompis hadde fått seg ny jobb. Det ble ikke mye mat den kvelden:
Jeg dro på Parkteateret og så verdens hyggeligste svenske mann på denne jord. En, som alltid, koselig og småhumrende konsert:
Oasis er over. Men jammen finnes de ikke tegneserieversjon, her fra Pondus tidligere i høst:
Svensk tekst-tv byr ofte på noen ufrivillig komiske saker. Denne viser litt problemer med matematikken:
En uke før innlevering av masteroppgaven var a-ha konserten 7.november kjærkomne fritimer fra stress, mas, tjas og word for en stakket stund. Dette var min femte konsert med gutta, og den nest siste på en og samme tid. Det tok litt tid før både jeg og a-ha ble varme i skjorta. Men da var det intet mindre enn en fest. Her har de et lite akustisk øyeblikk, etter dette bildet ble tatt lurte Mags seg til et lite kyss på Mortens kinn:
Så var det dette med publikumet. Makan til trøkk kan jeg ikke huske å ha opplevd i Spektrum. Snudde og så på folkemassen med sitteplasser; det var ingen som satt. Flagg fra Brasil, Australia, Tyskland og USA vaiet. Skriking og skråling av en annen verden. Men foran meg fikk både jeg og en kompis ekstra valuta for pengene. Det var en Kurt Nilsen lookalike på speed som stod foran oss. Han hoppet på de gale stedene, klarte aldri å klappe i takt og jublet mest av alle da "Foot of the mountain" kom. Det var nesten som han gikk ut av sitt eget skinn. Irriterende, men sabla underholdende på en og samme tid. Morten slet litt med stemmen noen ganger, det er ingen tvil om at stemmebåndene hans ikke lenger tilhører en i 20 årene, selv om Morten fortsatt ser ungdommelig ut. Paul er kongen av alle. Aldri sett han så livlig på scenen før. Verdens kuleste fyr denne kvelden, uten tvil. Mags hadde ordnet et eget kunstprosjekt på storskjermer bak scenen. Mye som funket bra, andre ting skjønte jeg ikke bæret av. Mot slutten av konserten var plutselig Mona Lisa tilstede:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar