The End of an Era. The End of a-ha.

Så var det hele over. I nesten 25 år har jeg vært blodfan av verdens beste popband - gjennom tidene. Fra jeg hoppet opp og ned i sengen min og prøvde å synge "Take on me", til jeg satt med øreklokker og nynnet med på deres aller siste låt, "Butterfly, butterfly (the last hurrah)" i år. Jeg tjuvlånte kassettene til broder'n da han ikke var hjemme og kopierte de slik at jeg selv kunne høre på dem når jeg ville. Min første kassett kjøpt med egne penger (spart ukelønn) var såvidt jeg husker "Memorial Beach" (89kr tror jeg det var). En plate som i senere tid har vist seg å være et særdeles undervurdert album fra min side. Nå er den ganske høyt oppe på min liste over a-has beste utgivelser. Men nok om gamle minner. 4. desember var det klart for den aller siste konserten til a-ha, på norsk jord, ja i hele verden.

Morten, Magne og Paul leverte selvfølgelig sakene, med et velpolert og bunnsolid show. Allikevel ble ikke konserten det helt store høydepunktet for undertegnede. Kanskje jeg hadde for store forventninger? Kanskje jeg var bortskjemt med tre a-ha konserter på et år? For jeg følte litt at overraskelsesmomentet manglet i Oslo Spektrum denne lørdagskvelden. Setlisten var i stor grad uforandret siden jeg så dem i sommer og på et eller annet vis visste jeg hvilke låter som kom etter hverandre.

Når det er sagt, så var konserten veldig bra. Den manglet bare toppen av kransekaka eller the icing on the cake som de sier i utlandet. For Morten sang som alltid, helt fantastisk. Mags var i sitt sedvanlige humoristiske hjørne og briljerte som publikumsfrier. Paul spratt rundt på scenen og serverte lekre gitarriff som om de kom rekanes på ei fjøl. Når sant skal sies var det tilløp til klump i halsen da "Manhattan Skyline" og "The Swing of things" runget utover betongklossen. Ari, Märtha og Jan Thomas tror jeg kjente det samme, selv om de satt godt plantet på setene sine.

Det tok 25 år før Paul sa sine første ord fra en konsertscene. Mags og Morten ble nok like overrasket som resten av publikumet, med fans fra hele verden. "Vi kommer alltid til å lage musikk, bare hver for oss" var gjennomgangstonen. Problemet er at de neppe kommer til å gjøre det like bra hver for seg som med a-ha. Sammen er de dynamitt, alene kan de kanskje være bortpå en kinaputt. For selv om de var en kranglete treenighet, skapte de magi med musikken. Selv har jeg nok mest tro på min favoritt fra a-ha, Paul og hans Savoy. Det er der det har vært mest gull å finne de årene a-ha lå på is. Kanskje det er tapet av fremtidig musikk som er mest trist med at a-ha har gitt seg. De har alltid levert gode poplåter (med noen feilskjær selvfølgelig) og tanken på at man ikke får høre Morten synge enn låt skrevet av Paul og/eller Mags mer er rimelig kjipt. "Man har da alltids de gamle platene", og det er jo en klisje som har en viss sannhet i seg. For da de siste tonene av "Take on me" hadde forlatt scenekanten var det unektelig slutt. a-ha er historie. Men for en historie det har vært. Takk til Magne, Morten og Paul for fantastisk musikk og ikke minst for lydsporet til mitt liv. Det vil de fortsatt være.

25 år med a-ha er over, men det blir minst 25 år til her i gården. For musikken lever videre.

Her er min "skryteliste" over konserter jeg har vært på etter a-ha gjorde comeback:
- Valhall, Oslo mars 2001
- Ullevaal Stadion, Oslo juni 2002
- Frognerparken, Oslo august 2005
- Døgnvillfestivalen, Tromsø august 2007
- Oslo Spektrum, november 2009
- Ullevaal Stadion, Oslo august 2010
- Oslo Spektrum, desember 2010